Dårlig helse koster. Det har sin pris i kroner og øre for enkeltindividet, for samfunnet som helhet, og for arbeidsgiver. Det å forebygge disse kostnadene er derfor et viktig mål sett også fra bedriftsøkonomisk side.
For noen uker siden ble jeg fortalt, under en samtale med en venn, at i Japan har arbeidsgivers ansvar blitt så omfattende at denne pålegges utgiftene ved ansattes eventuelle helseplager, inkludert behandling. Dermed har det blitt et intenst fokus på forebyggende helsearbeid i bedriftene med tanke på livsstilssykdommer som diabetes, hjertekarsykdommer og enkelte krefttyper.
For arbeidstakere betyr dette at de kan bli pålagt å trene regelmessig (på arbeidsgivers regning) og holde seg unna tobakksrøyking, ikke bli overvektige osv. Om dette gjelder for alle bedrifter, og om det er lovpålagt vet jeg ikke. Men tanken er besnærende på mange plan.
Innenfor bedriftene i vår del av verden er man opptatt av faktorer som trivsel, velvære, utbrenthet, engasjement, sykefravær, effektivitet, organisasjonstilhørighet, gjennomtrekk med mer. Og med god grunn; de fleste av oss tilbringer ca. 1/3 av livet vårt på arbeid. I mange kunnskapsbaserte bedrifter, brukes ofte ennå mer tid enn dette på jobb – mange jobber i perioder både 10 og 12-timers dager. Derfor bør det snart bli en strengere «plikt» for arbeidsgivere å skulle ivareta trivsel og helse til sine ansatte, også på det forebyggende plan.
Hva koster mangel på fysisk aktivitet?
Inaktivitet er ansvarlig for ca. 1/3 av alle dødsfall relater til koronar hjertesykdom, tykktarmskreft og diabetes. Det er vanskelig å estimere de faktiske kostnadene både for fysisk inaktivitet og for de ulike sykdommene som er relatert til inaktivitet. Ved å se på inaktivitet og økt fysisk aktivitet i et kostnad-nytteperspektiv er det viktig å huske at økt fysisk aktivitet både er behandlende og forebyggende.