Nyttårsløftet uke 2 – et snufs i regninga

Akkurat idet jeg skulle begynne å briljere over mitt førsteklasses immunforsvar som sørget for at jeg har holdt meg frisk til tross for at folk har falt som fluer for omgangssyke og influensa rundt meg – ble jeg liggende som et slakt i to dager. Hovmod står som vanlig for fall, og dessverre så det stygt ut for treningsprogrammet også. Mandagens økt utgikk derfor til fordel for hosting, nysing og hyppig tempmåling. Selv om jeg ikke er i storform for tida hadde jeg foretrukket 50 armhevinger med kjøleskapet på ryggen fremfor å bli syk akkurat nå. Influensa passer sjelden inn i planene, men denne gangen var timingen spesielt dårlig siden jeg skulle reise til Italia onsdag og torsdag i jobbsammenheng.

IMAG_0112

Ikke hver dag man jogger forbi en palme..

Men hva kan man vel ikke utrette med Kleenex og Paracet? Onsdag formiddag var jeg på plass på et shabby hotell på den italienske landsbygda, nærmere bestemt Veruno, en time nord for Milano. 12 grader pluss og strålende solskinn innbød til løping utendørs fremfor trimrommet i kjelleren på størrelse med et bøttekott. På programmet sto oppvarming etterfulgt av 4 minutter høy intensitet i motbakke, en ganske kort økt som ikke skulle by på for stort anstrengelse for mitt sykdomsherjede legeme. Problemet var bare at det var ikke en eneste motbakke å oppdrive i flere mils omkrets, området var flatt som en steinørken. Den eneste løsningen hadde vært å klatre i trærne, for skog var det virkelig mer enn nok av. Jeg anså imidlertid dette for å være vel kreativt, og med tanke på at formen ikke var helt på topp ble det løpetur i flatt skogsterreng. Dette ble belønnet med x antall hostekuler resten av denne dagen og neste, samt en kraftig opptrapping av Kleenex-konsumet. Det begynner å demre – trening er kanskje ikke det beste man kan gjøre for å bli raskere frisk?

IMAG0_117

“Den som jogger i denne skogen vil bli bundet fast i et tre av mafiaen”. Eller noe sånt.

Et kjapt nettsøk viser at det medisinske miljøet ikke er helt enig med seg selv i denne saken. En amerikansk studie viste for eksempel ingen forverring av forkjølelsessymptomer i en gruppe personer som trente i sykdomsperioden, kontra en inaktiv gruppe. Jeg spør CERG-forsker Morten Høydal, som bekrefter mine mistanker. Det beste man kan gjøre når man er syk, er å hvile. Man må selvsagt se an formen, men hardtrening bør man uansett unngå. En lett treningstur med moderat intensitet er helt greit dersom man er i form til det og begynner å kvikne til, men har man for eksempel feber, bør man droppe trening til man er feberfri. Dette er vanskelig å forske på, men det er ikke usannsynlig at å trene med virus i kroppen kan få konsekvenser på lang sikt, for eksempel i form av hjerte- karsykdom.

Vel. Siden jeg ikke er alt for ofte syk og heller ikke trener for hardt i lange perioder, regner jeg med at jeg “sto han av” denne gangen. Mot helga var jeg tilbake i godt slag og styrkeøkta ble gjennomført uten større trøbbel enn en erkjennelse av at det nok er lenge til jeg kan ta 50 armhevinger med noe som helst på ryggen, langt mindre et kjøleskap. Men ingen grunn til å miste motet – jeg er jo i gang! Denne uka blir det endelig skigåing, da vinterværet omsider har nådd Trøndelag. Følg med neste uke!

Maria Henningsen, CERG.

Hvordan finne “normale” verdier for kondisjon?

Kondisen vår brukes ofte som parameter på hvor god form vi er i. Mens de fleste vanlige mosjonister kan ha en formening om hvor de ligger formmessig ved å kaste et blikk på pulsklokka og beregne tilbakelagt distanse på en viss tid, finnes det innenfor vitenskapen mer presise målemetoder. Et presist og mye brukt mål på kondisjon er VO2max  eller maksimalt oksygenopptak (ml oksygen/kg/min). Kort fortalt er dette maksimal mengde oksygen per minutt som kroppen er i stand til å ta opp og gjøre bruk av, og måles under hard anstrengelse. Det er observert markante forskjeller i oksygenopptak mellom trente og utrente personer. Samtidig er det mye som tyder på at i tillegg til hvor mye en trener, spiller gener og medfødte egenskaper en rolle i den enkeltes oksygenopptak. Men hvordan vet vi hva som er normale verdier? 

Foto: Geir Mogen

Foto: Geir Mogen

Det er alltid en viss usikkerhet forbundet med forskning, da det kan være mange kilder til feil, både tilfeldige og systematiske. For å finne normale verdier både for oksygenopptak og andre ting, er det derfor viktig å prøve å redusere disse feilkildene ved å gjøre så mange målinger som mulig. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag del 3 (HUNT 3) er, per dags dato, det største datasettet med VO2max-målinger i en frisk befolkning, der 1929 menn og 1881 kvinner mellom 20 og 90 år er testet på tredemølle.

De høyeste oksygenopptakene og hjertefrekvensene ble observert i den yngste aldersgruppen (20-29 år) både hos menn og kvinner. Menn i denne aldersgruppen hadde et gjennomsnittlig oksygenopptak på 54.4 ml/kg/min. For kvinner i samme aldersgruppe var det tilsvarende tallet 43.0 ml/kg/min. Oksygenopptaket ble redusert med gjennomsnittlig 3.5 ml/kg/min for hvert tiår økt alder både for menn og kvinner. Det ble også observert at den yngste aldersgruppen hadde høyest makspuls. Menn hadde gjennomsnittlig 196 slag/min, mens det tilsvarende tallet for kvinner var 194 slag/min. Makspulsen avtar med gjennomsnittlig 6 slag/min per tiår i økt alder for begge kjønn. Dermed ser vi at den velkjente tommelfingerregelen med ”220-alder=makspuls” kan slå ganske feil ut.

Disse målingene av friske mennesker kan altså hjelpe oss å si noe om hvor ”normale” verdier bør ligge. Det er tidligere vist at en økning i oksygenopptaket på 3.5 ml/kg/min medfører en 12 % økning i overlevelse. Det er usikkert om dette gjelder for de aldersgruppene med de høyeste oksygenopptakene, men med økende alder faller oksygenopptaket gradvis til verdier som er forbundet med økt risiko for død. Tidligere er det vist at jo høyere oksygenopptak, jo lavere risiko for død.

Du kan lese mer om oksygenopptak, samt beregne ditt eget oksygenopptak, på nettsidene til CERG.

Skrevet av Henrik Loe, stipendiat ved CERG.