Should we avoid exercise in hot weather?

A colleague here at CERG spoke to me before she went on holiday and expressed concern about a running race in Denmark she would be competing in where temperatures could be up to 28º. The Met Office in Britain issuing a heatwave health warning with recent forecast temperatures of 28º to 32º over two days. These stories are hilarious to Australians like me, who have experienced temperatures like this continually for 4-5 months of the year, and have survived and continued to train through events like the March 2008 Adelaide heatwave where maximum temperatures were above 37.8º for 13 consecutive days. But should I be laughing? 300 mostly infant and elderly Britons died as a result of a 32º heatwave in 2009. And now, acclimatised to living in Norway and with a warm summer by Norwegian standards currently upon us, I do find myself struggling a little bit exercising in these conditions that I used to find so mild. Why is it so hard to exercise in the heat and what can we do to acclimatise and improve performance under these conditions?

Read also: How to deal with extremely hot weather?

Temperature regulation is critically important for a normally functioning body, and the body has a number of mechanisms to tightly maintain body temperature between 36.5º and 37.5º. If those mechanisms are overwhelmed and body temperature increases beyond these levels, heat exhaustion or even potentially deadly heat stroke symptoms begin to arise. Two of the main mechanisms we use to keep cool in hot conditions are sweating, and arteriolar vasodilation. Arteriolar vasodilation is the widening of blood vessels, which allows increased blood flow to the skin and extremities, allowing more heat to be lost by convection and conduction. The heart must work harder to supply that blood flow to the skin, and at maximal exercise intensities a compromise must be reached between maintaining blood supply to active muscles, and blood supply to the skin to lose heat, which is one of the main reasons for a reduction in exercise performance. These reductions in performance can also be accompanied by central fatigue as a result of heat sensitive neurological changes, and symptoms of dehydration as a result of increased sweating.

Read also: What is the energy cost of falling into cold water?

Of course, there are many commonsense things that we can do to either avoid the heat, or to minimize its effects, and still enjoy training or competing outside in warm conditions. For example, training early in the morning or later in the evening to avoid the hottest parts of the day, making sure that we drink enough, and wearing less clothes, and using tightly fitted sports clothes helps to increase evaporative cooling by sweating can all help you avoid heat exhaustion.

However, by exposing ourselves to heat, we can actually acclimatise to warm conditions and improve exercise performance. Adaptation to heat can occur over days to weeks of living in a hotter environment. Physiological changes occur to improve heat tolerance such as a reduction of heat production from fat and increases in sweating. Training in hot conditions has been found to give significant increases in athletic performances, and is now often used by elite athletes to give them an edge even if competing at normal temperatures. As an example, submaximal training of competitive cyclists in 40º heat for 90 minutes every day for 10 days was found to give an increase of 8 percent VO₂max compared to the a 5 percent increase in the exact same training in 13º conditions. Subjects who had trained in the heat performed better 8 percent better in the heat, and 6 percent better in cool conditions in a time trial test, and had a higher lactate threshold than those who had trained in cool conditions.

While we should be aware of our limits and careful to avoid the negative effects of heat exhaustion, dehydration and sun overexposure, there are benefits to be had from training in warm conditions. Another reason to enjoy the fine sunny weather!

Nathan Scrimgeour, Senior engineer at CERG

Farlig lav hvilepuls?

Hvem som helst kan stille spørsmål til forskere på Det medisinske fakultet ved NTNU på fakultetets blogg. Nå har det kommet inn et spørsmål til oss på CERG og vi ønsker å dele dette spørsmålet og svaret også med dere som leser vår blogg:

Spørsmål:

Lav hvilepuls

Jeg er en kvinne på 62 år og siden jeg var 20 har jeg alltid hatt en hvilepuls på 56 – 60 slag per minutt men nå er den nede i 46 slag per minutt og jeg føler meg ofte veldig slapp. Er dette noe å bekymre seg for?
Jeg er ca 5 – 10 kg overvektig men forsøker å gå en del for å holde meg i form (mellom 10000 og 20000 skritt per dag eller opp til 15 km per dag med noen motbakker i løpet av dagen). Et par ganger i uken legger jeg inn intervaller og da kan jeg få pulsen opp i 164 – 167 i et minutt eller to. Jeg føler at jeg fremdeles kan forbedre formen en god del.

Svar:

Det er vanskelig å si noe sikkert om dette før du blir undersøkt ordentlig. Ut i fra den informasjonen du gir ser det ikke ut til at du har hjertesykdom, og det er ikke utenkelig at du gjennom langvarig trening og gode gener kan ha så lav hvilepuls. Du ligger riktig nok  i nedre grense for hva som er «normalt», men det ser også ut til at du er over gjennomsnittet aktiv. Men, hvis du er litt bekymret og ikke føler deg helt bra, synes jeg du skal oppsøke legen din. Han vil gjøre de aktuelle undersøkelsene på deg, slik at du kan utelukke sykdom. Lykke til.

Dorthe Stensvold, postdoktor ved CERG

Tobakkskampanjene har virket – er det på tide å plassere sjokoladen bak en dør?

Kampanjer mot røyking har vært en stor suksess. På Island har de klart å redusere andelen røykere i befolkningen til 14,3 prosent. For bare 30 år siden røyket 47 prosent av landets befolkning. Under Europrevent i Amsterdam i mai, sa professor i kardiologi ved Universitetssykehuset Landspitali i Reykjavik, Karl Andersen, at vi nå bør ta lærdom av tobakkskampanjene for å få folk til å spise sunnere.

Han ser blant annet mange av de samme virkemidlene i reklamer for sjokolade og brus og andre usunne matvarer, som i tidligere tobakksreklamer. Markedsføringen appellerer til vår intuisjon og våre følelser og påvirker underbevisstheten vår når vi tar raske avgjørelser.

 

 

 

 

 

 

 

På den andre siden har man i forebyggende tiltak ofte brukt i mye mindre effektive metoder for gi informasjon om næringsinnhold av bearbeidet mat. Å forstå slik informasjon dette krever ofte mer oppmerksomhet og mer krevende tankeprosesser.

 

Markedsføring av sunne produkter bør lære å appelere til følelsene våre de også, mener Andersen.

Det er nasjonal forskningskoordinator i UNIKARD og forsker ved CERG, Charlotte Björk Ingul er enig i. Hun synes også at det er en god idé å ta i bruk virkemidler fra tobbakskampanjene for å få folk til å gjøre sunnere matvalg.

– En Australsk studie har vist at en av de mest kostnadseffektive tiltak når det gjelder barnefedme er å forby TV-reklame av usunn mat rettet mot barn, sier hun.

Ingul understreker at usunn mat er mye mer enn sjokolade og brus.

– Reklame av all energitett og sukkerinnholdig mat bør begrenses, mener hun.

Nå kan det virke som om bransjen selv også begynner å ta dette på alvor. I juni i fjor ble Matbransjens faglige utvalg opprettet, og i juni i år ble Hansa felt i utvalget for en reklameampanje for brus som var rettet mot barn.

Ingul mener vi kan lære av suksessen mot tobakk ved både å innføre strengere regler for markedsføring av usunne produkter, innføre høyere skatter og avgifter på energitette og sukkerholdige varer og å innføre regler for hvor i butikker usunne varer kan plasseres.

Andrea Hegdahl Tiltnes, kommunikasjonsansvarlig ved CERG

En vanlig dag på jobben

Nå nærmer det seg ferie for mange av oss, og ferietid er tid for å møte igjen venner og familie og oppdateres på sivilstatus, jobb og andre ting som kan ha endret seg siden sist sommer. Som forsker kan akkurat jobboppdateringen være litt kronglete, siden vi ofte fordyper oss i smale områder. Når jeg sier at jeg jobber i en gruppe som vil finne ut hvordan det syke hjertet skiller seg fra det friske, og hvordan trening kan påvirke det syke hjertet til å bli friskere, er alt såre vel. Men å svare på hvordan vi gjør dette, kan by på utfordringer. Som ledd i ferieforberedelsene i år, vil jeg gi et eksempel på hvordan en dag i 3. etasje på CERGs laboratorier kan fortone seg.

Akkurat denne dagen skal jeg se på de elektriske egenskapene til atrievevet (vevet i hjertets forkammer) og til enkeltcellene i atriet i et rottehjerte med diastolisk hjertesvikt, en type svikt som gjør at hjertet ikke virker som det skal i hvilefasen. Før vi har kommet til dagens forsøk, har mange vært involvert i ulike deler av studien. Anne Marie og Natale har gjort ultralyd av hjertet til dyrene annenhver uke den siste tiden for å se om de har utviklet diastolisk svikt. Når en rotte har fylt kriteriene for svikt ut fra ultralyden, har Toril undersøkt trykket i hjertet helt på slutten av hvilefasen, og Vegard og jeg har målt hvor lett eller vanskelig det er å indusere atrieflimmer hos rotta. Etter dette, vil vi undersøke hjertet og cellene i hjertet på flere andre måter, som ikke er mulig å gjøre i det levende dyret.

Les også: Hvordan jobber en hjerteforsker?

Kl 08.20:

Forberede forsøk ved å blande løsninger som ligner blodet som sirkulerer rundt i kroppen. Rigge opp utstyr for å henge opp hjertet slik at løsningene kan renne gjennom hjertet så naturlig som mulig, og sette opp elektroder for å måle elektriske impulser i hjertet, blant annet EKG.

Kl 10.20:

Når alt av utstyr og løsninger er klart, går vår eminente ingeniør Ragnhild ned på dyrestallen for å ta ut hjertet fra det syke dyret. Når hjertet er ute, må alt skje fort, og dette er det mest kritiske punktet i forsøket. Jeg løper så fort jeg kan opp til riggen på labben, og får koblet hjertet til den sirkulerende blod-løsningen. Etter hvert som den kroppstempererte væsken pumpes gjennom hjertet begynner det å slå igjen, og det er alltid like fascinerende å se et hjerte som slår i «løse lufta». Grunnen til at hjertet kan slå av seg selv uten å være i kroppen til rotta, er at det har en egen innebygget pacemaker som sender signaler til hjertecellene om å trekke seg sammen. Men jeg vil ikke at det skal slå under forsøket mitt, for da kan jeg ikke gjøre de målingene jeg skal, så jeg tilsetter et stoff som får hjertet til å slutte å slå, samtidig som de elektriske impulsene i hjertet virker som normalt. Jeg setter to EKG elektroder direkte på hjertet for å kunne se på en skjerm om hjertet for eksempel får flimmer, selv om det ikke rører på seg. Jeg kan også måle slagfrekvensen til hjertet, som er mye høyere hos en rotte enn hos et menneske, og som kan endre seg med sykdom.

 

Les også: Lab animals – what can they tell us about human health

10.45:

Nå begynner selve forsøket. Jeg setter et lite måleinstrument på venstre forkammer. Instrumentet har tre par elektroder, ett par som sender et signal til hjertecellene om å trekke seg sammen (som en slags ekstern pacemaker), og to par som måler hastigheten til signalet gjennom hjertevevet. I det syke hjertet jeg undersøker i dag, ser hastigheten ut til å være lavere enn i et friskt hjerte. Dette er helt naturlig, siden et sykt hjerte både kan ha arrvev og være unaturlig forstørret, begge deler vil føre til at signalene går saktere gjennom hjertet og gjøre det mer mottagelig for f.eks. flimmer. Jeg gjør også noen andre målinger for å se hvor raskt cellene kan være klare til å trekke seg sammen igjen etter forrige gang (refraktærtiden). I dette syke hjertet ser tiden ut til å være kort, det vil si at cellene kan stimuleres på nytt selv om de ikke er helt ferdige med forrige sammentrekning, noe som også kan føre til flimmer og ufullstendig tømming av forkamrene inn i hjertekamrene. Etterpå gjentar jeg målingene på høyre forkammer.

11.15:

Nå går jeg over til å måle de elektriske impulsene fra enkeltceller i atriene. Jeg bruker varme for å lage en ekstremt tynn spiss på et tynt glassrør som jeg fyller med saltløsning (som leder strøm), og så stikker jeg denne nåla inn forskjellige steder i atriet (styrt av en joystick) mens jeg har en annen elektrode stående fast på hjertet, slik at jeg kan måle endringer i spenning mellom de to elektrodene. Jeg stikker i blinde, for jeg kan ikke se hvor cellene er inni atriet, og ofte treffer jeg områder med bindevev og årer, men så plutselig faller spenningen, og jeg kan se aksjonspotensialer, signaler som hjertecellene kommuniserer via, og som i tillegg får cellene til å trekke seg sammen. Signalet spres raskt mellom cellene i vevet, som gjør at cellene trekker seg sammen omtrent samtidig, og at hjertet derfor trekker seg sammen som en enhet. Hvis signalene blir forstyrret og ikke spres slik at cellene trekker seg sammen samtidig, blir både fylling og sammentrekning i hjertet dårligere.

Jeg måler aksjonspotensialer fra så mange celler jeg klarer å finne, det er en skikkelig tålmodighetsprøve. Det er vanskelig å finne cellene uten å se hvor de er, og enda vanskeligere å få god nok kontakt til å få pålitelige og gode målinger. Men det er så gøy når jeg først får en god celle at det overskygger all tiden som går med til å lete etter dem. Og aksjonspotensialene kan fortelle oss mye om tilstanden til hjertet. Vi kan se hvilke ioner som går inn og ut av cella (kalsium, natrium og kalium dominerer i hjertecellene), og som til syvende og sist styrer sammentrekningen til enkeltcellene og dermed hele hjertet. Vi kan se om det er noen forstyrrelser i ionestrømmene som følge av hjertesykdom, som kan gi oss pekepinn på hvor man kan gå inn og behandle en sykdom på cellenivå.

Vi kan også se om trening påvirker forstyrrede ionestrømmer til å bli normale igjen, og hvilke ionekanaler som er involvert. Dette kan igjen gi grunnlag for å finne nye medisiner som kan virke på samme gunstige måte som trening.

Les også: Optimex – en unik studie om trening som medisin

14.00:

Nå må jeg avslutte forsøket med de cellene jeg har klart å måle fra. Jeg veier hjertet, dissekerer det, veier og legger forkamrene og hjertekamrene på formalin, for å kunne studere eventuelt arrvev senere. Så legger jeg forskjellige vevsprøver Ragnhild har tatt ut og lagt på flytende nitrogen i en fryser som holder -80 °C, for senere undersøkelser.

15.00:

Tid for opprydning og vask av utstyr, så alt er klart til nytt forsøk i morgen. Jeg tar også en tur ned til dyrestallen for å se til dyrene i studien. De blir godt passet på av både dyrepassere og veterinær. Jeg vil også analysere funnene fra i dag, og er spent på hva diastolisk hjertesvikt har gjort med de elektriske egenskapene til hjertecellene.

Kari Jørgensen, postdoktor ved CERG

Tren deg opp før operasjonen – god form reduserer risiko for komplikasjoner

De fleste er i dag klar over at god fysisk form reduserer risiko for livsstilsykdommer og tidlig død. Men visste du at god kondisjon også medfører redusert risiko under operasjon og forkorter tiden det tar å komme tilbake til igjen etter et større inngrep?

I Storbritannia er det vanlig å måle oksygenopptak som en del av utredning og risikovurdering før operasjon, og flere studier de siste årene har vist at oksygenopptak (både maksimalt oksygenopptak og oksygenopptak på anaerob terskel) sier noe om risikoen for komplikasjoner under og etter inngrep, overlevelse og liggetid på sykehus. Et oksygenopptak lavere enn 11 ml/kg/min på anaerob terskel (det høyeste nivået du kan ligge på uten at det hoper seg opp melkesyre) er forbundet med betydelig økt risiko for komplikasjoner. Større kirurgiske inngrep trigger betennelser i kroppen som fører til økt oksygenbehov, og det er derfor viktig å ha litt å gå på under og etter en operasjon.

Les også: Kan trening fungere som medisin etter hjerteinfarkt?

Tradisjonelt har trening i forbindelse med kirurgiske inngrep foregått i etterkant av behandling for å gjenvinne funksjon (rehabilitering). «Prehabilitering» er et begrep som omfatter trening før planlagt operasjon, og er en aktiv forberedelse til behandlingsprosessen. Effekten av prehabilitering er godt dokumentert innen ortopedi, og det er nå et økende antall publikasjoner på effekt av prehabilitering også innen andre områder. Konklusjonen i denne artikkelen var at trening før større inngrep ser ut til å redusere liggetid på sykehus og muligens redusere komplikasjoner. Men foreløpig mangler studier av god kvalitet til å konkludere sikkert.

Les også: Fysisk form og overlevelse hos voksne med prediabetes

Det vi derimot vet med sikkerhet er at fysisk inaktivitet gir et raskt fall i fysisk form. Ved en kreftdiagnose, for eksempel, er det mange som må gjennomgå cellegift- og strålebehandling før de blir operert. Slik behandling vil i mange tilfeller medføre bivirkninger som gjør at det er vanskelig å opprettholde et normalt fysisk aktivitetsnivå, som igjen vil føre til et redusert oksygenopptak og tap av muskelmasse. En nylig publisert britisk studie undersøkte hvordan cellegift- og strålebehandling påvirket oksygenopptaket (både maksimalt og på anaerob terskel) hos pasienter som skulle opereres for tarmkreft. De fant at i løpet av behandlingstiden før operasjonen ble oksygenopptaket redusert med 12 prosent, noe som medførte at pasientene hadde et oksygenopptak under 11 ml/kg/min på anaerob terskel før operasjonen. Forfatterne fant også en assosiasjon mellom fysisk form og komplikasjoner etter kirurgi. De mener at tilpasset trening før operasjon vil kunne forebygge et fall i fysisk form, og dermed komplikasjoner i etterkant av operasjonen.

Les også: Slik forebygger du skader under trening

Går du og venter på en operasjon, kanskje med påfølgende langvarig tilleggsbehandling i etterkant? Da vil jeg anbefale deg å utnytte ventetiden til å forbedre kondisjonen. Skippertak virker! Utholdenhetstrening på moderat eller høy intensitet flere ganger i uka vil gi en betydelig effekt på oksygenopptaket dersom du er i dårlig form. Hvordan du bør trene er avhengig av diagnose og andre sykdommer, og er du usikker eller trenger spesifikk trening; spør legen og be om henvisning til fysioterapeut for hjelp.

Inger-Lise Aamot, Postdoktor ved CERG

Engineering self-healing muscle

Muscle comprises 45 percent of our total body weight and has extremely important functions. It allows us to move, it makes the heart pump, controls opening and closing of passageways such as mouth, eyelids, pupils, and it helps us use and store large amounts of glucose. Muscle is a very resilient tissue which shows remarkable capacity for regeneration in response to injuries, tears and laceration.

Photo: iStock

However, despite its resiliency and regenerative capabilities, large injuries to the muscle and some chronic degenerative diseases can cause muscle loss, which becomes irreversible. Irreversible loss of muscle can be dangerous. Several studies link loss of muscle mass to premature death. In a recent article published in the journal of Proceedings of the National Academy of Sciences, tissue engineers have reported that they have grown a living muscle in the lab which can repair itself. The engineered muscle is made of fibers that contain gaps allowing muscle stem cells to grow, which is what allows self-healing. When implanted into mice, the engineered muscle integrates well into the surrounding tissue. The fibers of this engineered muscle are able to contract as well as the native animal muscle fibers and remarkably are able to repair themselves.

Scientists have demonstrated the self-healing ability of the engineered muscle in the video below. Muscle was engineered to emit fluorescence upon contraction, which allowed researchers to see more fluorescence as muscles grew inside the animal. It has previously been shown that muscle created in the laboratory looks and behaves similar to the muscle in the human body. However, these researchers have taken tissue engineering to a whole new level when they implanted the engineered muscle into mice which then continued to function as if it was a native muscle. There is great hope that tissues engineered in this way can transform the face of regenerative medicine.

Original Article:

Mark Juhas, George C. Engelmayr, Jr.a, Andrew N. Fontanella, Gregory M. Palmer and Nenad Bursac, Biomimetic engineered muscle with capacity forvascular integration and functional maturation in vivo, PNAS, 2014 Apr 15;111(15):5508-13

Nina Zizco, Phd student at CERG

Trene korte eller lange intervaller?

Hvem som helst kan stille spørsmål til forskere på Det medisinske fakultet ved NTNU på fakultetets blogg. Nå har det kommet inn et spørsmål til oss på CERG og vi ønsker å dele dette spørsmålet og svaret også med dere som leser vår blogg:

Spørsmål:

Hvordan passer Trine Karlsens udsagn 13 juni på cergntnu.wordpress.com
“Under intervalltrening tar det cirka 1-2 minutter for å oppnå et høyt slagvolum under treningen, og det er en av grunnene til at vi anbefaler å trene intervalltrening med varighet over tre minutter på 90-95% av maksimal hjertefrekvens”

med Anders Revdals konklusion 17 juni samme sted

“Målet var å bli fullstendig utmattet etter 20 sekunders sprint, for så å ta noen minutter pause og deretter gi bånn gass én gang til.”

Med venlig hilsen
Lars Nordentoft

Les også: Litt bedre enn ingenting – trening for travle diabetikere

Svar:

Oksygenopptaket kan forbedres på flere måter. Det mest effektive er å forbedre hjertets evne til å pumpe blod ut til musklene, og intervalltrening med lengre varighet regnes som det mest effektive for å påvirke hjertet slik at dette slagvolumet forbedres. Oksygenopptaket kan imidlertid også forbedres ved at musklenes evne til å ta opp oksygen fra blodet øker. Det er dette vi tror kan skje når man gjennomfører intervaller av kortere varighet, men med enda høyere intensitet.

Les også: Hvorfor gir ikke intensiv styrketrening like god effekt på kondisen som løping?

For å få størst utbytte av kondisjonstreninga anbefaler vi 4×4-intervaller for alle som har tid og mulighet til å gjennomføre slik trening. Men dersom dagen er travel og man bare kan sette av noen minutter til ei treningsøkt, kan sprintintervaller fungere som et godt alternativ en gang i blant. Samtidig er ikke økt oksygenopptak den eneste positive effekten av utholdenhetstrening, og studien min så først og fremst på intervalltrening for å forbedre blodsukkerregulering hos personer med diabetes type 2.

Les også: 1×4 vs 4×4 intervalltrening

Anders Revdal, Kommunikasjonsansvarlig ved UNIKARD

CERG på Ekstremsportveko

Hvert år arrangeres Ekstremsportveko, en stor sport og musikkfestival, på Voss. I en hel uke samles nasjonale og internasjonale utøvere i ekstremsportgrener som fallskjermhopping, elvepadling, longboard, klatring og sykling til konkurranser, og utfordrer hverandre i sine elementer. Festivalen er årets høydepunkt for innbyggerne på Voss og engasjerer mange hundre frivillige som jobber under festivalen.

Ekstremsportveko har et fullspekket program med aktiviteter for store og små. Festivalen er nemlig ikke bare for ekstremsportutøvere og det yngre publikum. Tre dager under festivalen inviteres alle eldre over 60 år til å ta plass i «Ekstrem eldrebuss». Bussen kjører rundt på de ulike arenaene hvor de som er med får se på de ulike grenene. Jeg var så heldig å få være med bussen, til tross for at jeg enda ikke har passert 30. Jeg var nemlig en del av programmet til Eldrebussen denne dagen.

Sammen med professor Alf Brubakk, var vi invitert til å holde et foredrag om aldring som en risikosport. Først gikk turen til longboardarenaen. Vi linet oss opp langs veien og kom tett innpå utøverne, som på et langt rullebrett, rullet seg nedover en svinget vei i full fart. Ikke mye redsel å spore hos disse utøverne. Bussen sto parkert slik at de som ønsket å bli sittende i bussen, hadde full utsikt.

Les også: Generasjon 100 på Dagsrevyen!

Siste stopp på turen var Fleichers Hotell hvor Alf og jeg holdt foredrag. Først ble det servert kaffe og wienerbrød, såklart. Aldring som en risikosport var tema, men må vi aldres? Er aldring noe som skjer uansett? Kan vi påvirke aldringsprosessen? Hvilken rolle spiller arv og miljø? Vil trening gi eldre flere sunne og aktive leveår? Hvordan kan prosjektet Generasjon 100 bidra til å gi svar på dette? Dette er noen av spørsmålene vi belyste under seansen på Fleichers Hotell.

Les også: Aldri for sent å begynne å trene – eller?

Det var et ivrig publikum. Vi fikk spørsmål om det er farlig for eldre å ta seg ut. Flere fortalte at de gjentatte gangere blir bedt om å holde seg i ro og ikke gjøre for mye fysisk krevende arbeid. Det var positiv respons da vi ba de eldre om å tørre å bli andpusten og svett på ryggen når de driver fysisk aktivitet. Det ble også stilt spørsmål om vi ikke kunne komme til Voss og gjennomføre Generasjon 100 prosjektet der også.

Utrolig inspirerende å se engasjementet til de eldre og måten Ekstremsportveko inkluderer denne gruppa i festivalen. En flott og lærerik opplevelse. Vi håper å være på programmet også neste år!

Trude Carlsen, avdelingsingeniør ved CERG

Reddet av superreserver i sommerens vakreste eventyr

Svette, hostende, med såre halser, men akk så glade, løp vi over målstreken i St. Olavsloppet for tredje gang på lørdag. Vi føler det kvalifiserer til å ha blitt en tradisjon.

Les også: I superform med parykk og paraply

“Sommerens vakreste eventyr” gjentok vår forsker Trine Karlsen gjennom hele loppet, og vi andre sier oss enig. Det er et lite eventyr å løpe som et lag sammen med så mange andre lag de drøye 30 milene mellom Trondheim og Østersund. Å kunne stille til start, og løpe i mål, nærmest side om side med både en eleveåring som deltar i sitt første løp, en 70-åring som liker å bevege kroppen og Elder Rønning og Petter Northug er folkehelse og idrettsglede i praksis. Og: Vanvittig gøy!

St. Olavsloppet er også mye logistikk, og i år retter vi en enorm takk til alle våre superreserver som stilte opp på kort varsel da CERG-viruset slo ut en etter en på laget. I tillegg til at to ivrige karer dro på seg strekk etter en intern stafett ei uke før Loppet, så var laget i år nemlig preget av hoste og tunge hoder. Men folk tok flere etapper, lengre etapper, og både sønner, naboer og venner stilte opp. Det ryktes at en vurderte å gjøre en litt slett jobb, siden han også løp for et annet lag, men når alt kom til alt så løp han som en helt også for oss.

Noen slet også med kø langs kronglete veier, men gjorde seg meget upopulær i bilen langs grusveiene i Sverige og rakk etappen med et nødskrik. Måtte dog løpe ute oppvarming, men ingen heft!

Til slutt havnet vi i år som nummer 57 totalt og nummer 34 i Åpen klasse. Vi løp totalt i 24 timer og 53 minutt med en snittid på 4:24 pr kilometer for å komme oss i mål. Det er drøye 1,5 timer mer enn i fjor, og cirka det samme som vi løp på i 2012. I år hadde vi også et skikkelig mix lag hvor nesten halvparten av løperne var damer.

Vi måtte etterhvert se oss slått i den interne konkurransen med Roger Tangviks løpeklubb som havnet på plass nummer 40 totalt og 21 i åpen klasse. Vi bøyer oss i støvet. Forskning viser desverre at dere er bedre enn oss! (I alle fall i 2014:P)

Institutt for samfunnsmedisin utfordret oss i fjor, og i år nærmet de seg. Psykologisk institutt stilte også til start, og til neste år håper vi å se enda flere universitetskolleger langs løypa!

I fjor utpekte vi “Kung Sture” til vårt favorittlag, og også i år har vi fått nyte deres gode humør, artige påfunn og støtte langs veien. På dag to synes vår sjef Ulrik og Kung Stures Anton at det gikk litt fort, så de stoppet like så godt for en selfie etter en kilometer:

Nå skal vi sutte på halsdrops og hvile ut, og vi gleder oss allerede til å neste sommers vakreste eventyr!