Tøff søskenduell under Trondheim halvmaraton

Foto: Ole Martin WoldPå påsketur i nydelig solskinn og lettere preget av høydesyke, var jeg dum nok til å inngå et veddemål med min bror. Det var på tide med en søskenduell. Lillesøster vs. Storebror. Valget falt på Trondheim halvmaraton samme år. Førstemann i mål, vinner. Enkelt og greit. En tredjepart (kan ikke sies å være nøytral) fikk ansvaret for taperpremien. Premien til taperen: Stille opp på Idol audition og fremføre selvvalgt sang. Hands ble shaked og kontrakt i to eksemplarer ble skrevet under på.

Se bilder fra Trondheim maraton på adressa.no!

Som treningsfysiolog vet jeg selvfølgelig hva som skal til for å vinne. I alle fall i følge min bror. Bror kan kalles en sniktrener med stor S. Han trener selvfølgelig aldri. Han løper «bare» frem og tilbake til jobb med innlagte omveier. Det er altså fysiologen vs. sniktreneren.

Lystbetont trening er viktig for meg. Følger ikke en strukturert plan og passer hele tiden på å trene variert og med overskudd. Men jeg liker å ta meg ut. Liker å bli sliten. I likhet med min sniktrenende bror, har vi ikke delt mange treningshistorier. Vi har vært best på å fortelle når vi ikke har fått trent.

Beina mine trives best i marka og asfaltløping står ikke høyt på prioriteringslista. I sommer hadde jeg en periode med trening på ellipsemaskin for å skåne beina etter mislykket asfaltløping. Det var bare å innse at manndomsprøven for beina måtte spares til løpsdagen. Aldri løpt så langt på asfalt før, men det fikk stå til.

 

Foto: Ole Martin Wold / Adresseavisen

Så var dagen her, lørdag 6. september. En dag som skal inn i historieboken til familien Carlsen, på godt og vondt. Med egne duell t-skjorter og en solid frokost i magen var vi klare. Vi startet side om side, på slaget kl.12. Vi fulgte hverandre hele første runden. Bror la seg i hælene og var ikke interessert i å dra. Typisk, ligger bak og har full kontroll. Jeg snudde meg noen ganger og fikk ivrig vinking og fleipende geip tilbake. Typisk storebror! Etter ca. 4 km på andre runden fikk jeg ei lita luke. Med 5 km igjen hadde jeg 50-60 meters forsprang. Det ble lange, intense kilometer til mål. Ord kan ikke beskrive hvor forferdelig det var å ha en sniktrenende storebror jagende bak de siste kilometerne. En stund vurderte jeg å vente på han for å få hvilt meg og satse på spurten. Jeg håpte jeg skulle snuble for å ha noe å skylde på hvis jeg tapte. Jeg var så sliten. Det var en kamp helt inn til mål. Jeg var aldri trygg på at jeg ville klare det før jeg krysset målstreken. JEG VANT! Jeg slo storebror med 31 sekunder. Lillesøster slo storebror og nå skal han endelig få vist talentet sitt i Idol. Jeg gleder meg!

Les også: Pulsklokke – et “must” eller mareritt?

Til slutt er det på sin plass å takke mine kjære venner og kollegaer for støtten langs løypa. Helt fantastisk engasjement! Neste år er det jeg som skal stå og heie dere frem og takk til Trondheimshelg for et flott arrangement.

Trude Carlsen, avdelingsingeniør ved CERG

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s