Treningseffekt uten smerte?

Inger-Lise AamotNo pain no gain sies det, og i enkelte tilfeller er trening på smertegrensa (eller over) anbefalt. Dette gjelder spesielt ved claudicatio intermittens (røykeben). Men hva er det som forårsaker røykeben, og hvorfor må vi trene med smerte ved en slik tilstand? Og må vi egentlig det for å få treningseffekt?

Etter hvert som vi blir eldre øker risiko for ulike sykdommer. I førti-femtiårsalderen vil de fleste av oss ha en viss grad av aterosklerose (påleiring av plakk i blodåreveggen). Ved omfattende plakkpåleiring vil blodårene bli trange og blodstrømmen redusert til de organene eller musklene som forsynes av de blodårene som er rammet.  Ved utbredt plakkpåleiring kan det derfor oppstå hjerteinfarkt eller slag. Dersom blodårene som forsynes muskulaturen i bena rammes, oppstår tilstanden som ofte kalles røykeben. På grunn av for lite oksygen til muskulaturen vil det oppstå smerter ved gange, og smertelette oppnås ved hvile. Tilstanden fører til redusert ganglengde, redusert funksjon og dermed redusert livskvalitet. Det er antatt at omtrent 20% av befolkningen har sykdom i perifere blodårer, og omtrent en tredjedel av disse har claudication. Røyking og fysisk inaktivitet øker risiko for claudicatio, og pasientene blir derfor sterkt oppfordret til «Stop smoking and keep walking».

accident-992857_640_succo_pixabay_ic

Trening er medisin ved mange ulike diagnoser, og er også sterkt anbefalt ved mild til moderat grad av claudicatio. Retningslinjene for trening omfatter først og fremst strukturert gangtrening på en intensitet som utløser moderat smerte, og det er godt dokumentert at trening som varer i minst 12 uker med 3 økter i uka øker gangdistanse. Til tross for klare anbefalinger er deltakelse i denne type rehabilitering svært lav. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på at treningen medfører smerte, og smerte er sjelden en «boost» for motivasjon. Er det virkelig ingen alternativ trening som kan gi samme effekt på gangdistanse?

De senere år er det publisert flere studier som har sett på effekt av ulike typer trening ved claudicatio. Det er vist at både armsykling og styrketrening har hatt betydelig effekt på gangdistanse (både smertefri og total gangdistanse). Forbedringer forklares med sentrale kardiovaskulære treningstilpasninger, bedre leveranse og utnyttelse av oksygen og/eller bedre arbeidsøkonomi. I en kunnskapsoppsummering konkluderte Tompra med flere at gangdistanse økte betydelig hos pasienter med claudicatio som trente, og uavhengig av om de trente overkroppen eller underkroppen. På bakgrunn av resultatene, anbefalte forfatterne at alternative treningsprogram bør foreskrives for å gjøre trening mer attraktivt for denne gruppen. Og det høres fornuftig ut! Vi i kompetansetjenesten Trening som medisin ønsker å sette fokus på akkurat denne pasientgruppen og fremme effektiv trening som kan motivere til fortsatt fysisk aktivitet.

Inger Lise Aamot, Postdoktor ved CERG

 

Advertisements
This entry was posted in Exercise, På norsk and tagged by CERG. Bookmark the permalink.

About CERG

The Cardiac Exercise Research Group (CERG) at the Norwegian University of Science and Technology (NTNU) seeks to identify the key mechanisms underlying the beneficial effects of physical on cardiac health in the context of disease prevention and treatment. Named the K.G. Jebsen Center for Exercise in Medicine under Professor Ulrik Wisløff's leadership in 2011, CERG uses both top-down and bottom-up approaches to combat lifestyle-related disease.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s