Tidligere denne måneden la helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre frem “Folkehelsemeldingen: God helse – felles ansvar”. Det er gått ti år siden forrige melding – “Resept for et sunnere Norge” i 2003. Meldingen ble den gang møtt med kritikk fra mange hold fordi en mente at den i for stor grad la ansvaret for god helse på enkeltindividet. Årets melding ser derimot ut til å i større grad vektlegge hva samfunnet og myndighetene kan og bør gjøre for å fremme folkehelsen. Blant annet er viktigheten av et helsefremmende samfunn viet et helt kapittel i meldingen, med spesielt fokus på helsevennlig transport og nærhet til friarealer der en kan bedrive fysisk aktivitet.
Det sier seg selv at et slik satsning vil kreve en utstrakt grad av tverrfaglig samarbeid, og her virker det faktisk som om myndighetene har gjort jobben sin. Nasjonal Transportplan 2014 – 2023, ble lagt frem tidligere i år, og presenterte klare strategier for tilrettelegging for mer miljøvennlig og helsefremmende transport. Målet er ambisiøst: sykkeltrafikken i Norge skal kun utgjøre 8 % av alle reiser innen 2023. Dette innebærer at sykling minst må dobles i omfang, og at 80 % av barn og unge går eller sykler til skolen.
Målsetninger er vel og bra – om tiltakene virkelig blir gjennomført, gjenstår å se. Et annet spørsmål som er verdt å stille seg, er om de vil ha den tilsiktede virkningen. Vil barn sykle til skolen bare det er trygg sykkelvei helt frem? Vil inaktive voksne begynne å løpe hvis de får tursti rett ved huset?
Forskning viser at nivået av fysisk aktivitet trolig henger sammen med en rekke faktorer, der fysisk tilrettelegging bare er en del av svaret. For eksempel viser en nylig publisert artikkel i PloS One fra Nederland at bedret trafikksikkerhet i nærmiljøet økte andelen fysisk aktive, når en sammenlignet aktivitetsnivå ved to ulike tidspunkt. Når det er sagt, var økningen relativt beskjeden. Dessuten viste det seg at antall timer fysisk aktivitet ikke økte med økende trafikksikkerhet blant dem som allerede var litt aktive ved første måling. Evalueringen av trafikksikkerhet var videre svært objektiv – deltakerne ble bedt om å gradere hvor enig de var, fra 1-5, i påstanden “Jeg synes trafikksikkerheten i mitt nabolag er god”. Tendensen til økt fysisk aktivitet var dessuten sterkest blant kvinner, personer i alderen 35-60 år, og folk med høy sosioøkonomisk status.
Denne undersøkelsen henvendte seg til voksne, men hvordan er situasjonen for barn? En review av 23 studier fra 2003 om sammenhengen mellom aktivitetsnivå blant barn og fysiske forhold i nærmiljøet. Med tanke på infrastruktur var resultatene klare: barn i områder med godt oppbygd nettverk for gåing og sykling var mer aktive enn i områder med dårligere tilrettelegging. Det viktigste tiltaket var fravær av trafikkfarlige situasjoner, som kryssing av veier, uoversiktlige veikryss, høye fartsgrenser, og så videre. Derimot var ikke tilgang til arealer for utøvelse av fysisk aktivitet så viktig. Når det gjaldt trygge omgivelser, viste faktisk flertallet at den subjektive oppfatningen av et trygt nabolag ikke gjorde barn mer aktive. Fra et objektivt perspektiv var imidlertid saken litt annerledes: der det var mye kriminalitet, samt i områder med mye løshunder, var barna i større grad inaktive enn andre steder. Som en liten kuriositet (som forhåpentligvis er representativt her i Norge også) hadde ikke dårlig vær noen betydning for aktivitetsnivået.
Å løfte frem fysisk aktivitet i alle lag av samfunnet er en komplisert prosess som krever en innsats på flere områder. Vi vil derfor i tiden fremover fokusere på flere aspekter ved Folkehelsemeldingen her på CERG-bloggen.
Maria Henningsen, CERG.
Like this:
Like Loading...