Endelig Birkenhelg!

Nå braker det løs – denne helga er det igjen duket for et av Norges mest største og mest populære idrettsarrangementer, Birken på sykkel. I følge Birkebeinerrittets nettsider er ideen bak konseptet basert på historien om de to birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka som fraktet den to år gamle Haakon Haakonsøn over fjellet i et forrykende uvær, for å redde ham fra baglerne. Det er nok få likhetstrekk å finne mellom disse to og de nærmere 17.000 syklistene som tråkker i vei fra Rena til Lillehammer på hovedrittet i morgen både hva gjelder bekledning og utstyr, men som et symbol på den opprinnelige Birkebeinerferden må alle ha ryggsekk som veier 3,5 kg.

Foto: Geir Olsen, fra birkebeiner.no

Foto: Birkebeinerrittet AS

Etter hvert har Birkebeinerarrangementene vokst og det avholdes hvert år renn, løp og ritt, med ulike distanser og eventer de aktuelle helgene. Det gjør Birken til en gedigen folkefest og inkluderer alle typer mosjonister: fra de mest ihuga merkesamlerne til de som er med for en morsom og minnerik idrettsopplevelse. Ikke sjelden fungerer Birken som et treningsmål gjennom hele året og bidrar til å holde motivasjonen oppe når det butter i mot. Denne uka kunne vi for eksempel lese om Birkendebutanten som har slanket bort 70 kilo siden januar ved omlegging av kosthold og regelmessig trening. Vi heier også på denne ukuelige finske deltakeren, som etter å ha syklet Birken seks år på rad uten å ha kommet i mål på grunn av for dårlig tid, ikke gir opp å fullføre og stiller på nytt i år.

Uansett om du deltar i Birken eller ikke – terrengsykling er en morsom og utfordrende form for trening uansett om man foretrekker litt brede og oversiktlige skogsstier eller suser nedover fjellsidene.

God helg!

Maria Henningsen, CERG.

Advertisements

En birkebeiners opplevelser – del 2

Søndag ei uke før Birken: Nok en nydelig skitur i sol og blåswixføre under Vassfjellets topp var unnagjort. Formen kjentes fin ut, og overskuddet var på topp etter energipåfyllturen i ny oppkjørte trikkespor. Kom dette været til å holde seg? Vel hjemme var det tid for den daglige sjekken av yr.no. Tja, langtidsvarselet for Trøndelag var ikke helt det store. Men så man det! Østlandet skulle fortsette å bade i sol og kuldegrader. Da kom det en ide som skutt fra klar himmel: Var det fremdeles tidsnok å melde seg på Birken?

Artikkel bilde

Fra birken.no

Resten av uka var som en lang gru- gledende og pirrende herlig opplevelse: Dette skulle bli så bra! Oppstemt og opprømt satte jeg meg på toget og ladet opp den siste delen før rennet. Yr.no ble sjekket for n-te gang, men nå var storsola borte. Jaja, bare det ble opphold, kunne det likevel bli en fin tur, tenkte jeg og forsøkte å finne trøst i å se på storm.no. Vel framme var det klare og flotte vinterværet over Dovre erstattet med et mer vinterlig preg: snøfillene dalte julstemningsaktig ned. Litt søvn, så våkner du nok til knallvær, forsøkte jeg trøstende å oppmuntre meg selv.

Grytidlig lørdag morgen: Snøen dalte fremdeles ned. Ikke noe å gjøre med. På bussen mot Rena og henting av startnummer var det mange smånervøse, men positive og glade folk. Ved siden av meg satt en sindig kar som hadde mange års erfaring fra gamet. Vi oppmuntret hverandre at været ble om det ble, det kom nok ikke til å bli så ille. Vel fremme på Rena gikk henting av startnummer, skyss opp til skistadion og dokø som en drøm. Etter å ha levert bagasjen som skulle ha en langt mer behagelig transportetappe til Lillehammer enn eieren, var det kun en halvtime til start. Litt påfyll med mat, så sto jeg klar i startfeltet i gruppe 17 sammen med flere hundre andre. Presis 9.25 gikk startskuddet, og det bars av gårde. Skiene kjentes fine ut og kroppen likeså. Da var vi i gang!

De første 15 km gikk relativt greit. Jeg passerte optimistisk fler enn de som gikk forbi meg. Men plutselig sto den berømte veggen der, defensive tanker som å snu og gå tilbake til Rena dukket opp i hodet samtidig som vindstyrken økte i takt med snødrevet. I tillegg kom skodda snikende og gjorde at den fantastiske utsikten som skulle motivere og hjelpe meg over fjellet uteble. For hvert fjellparti vi skulle over var det bitende kaldt. Jeg måtte ned i sekken og hente polvottene mine, fingrene var så kalde at jeg ikke greide å finne fram mat fra sekken. Det ble kun sportsdrikk og kjeks på drikkestasjonene som ble fortært den første halvdelen av rennet. 

Fornøyd Birkendebutant Ragnhild!

Fornøyd Birkendebutant Ragnhild!

Været så imidlertid ikke ut til å legge noen demper på stemningen langs løypa. Overalt sto, sprang, heiet og sang det fantastiske folk som virkelig overtok motivasjonsjobben som været ikke kunne hjelpe meg med. Folk sprang ved siden av oss og stappet i oss bananbiter og Cola. Og halvveis begynte energien å komme sakte, men sikkert tilbake. Nå handlet det om å hente fram den positive tankegangen, de resterende milene ble oppdelt i 5 kilometere: «Nå er det bare 5 stek 5 km runder i lysløypa igjen, kun 4, dette går veien!» Og på Sjusjøen strømmet Åge Aleksandersen og «Levva livet» ut fra høyttalerne. «Yes», tenkte jeg, «det er akkurat det jeg gjør, dette er «Levva livet»!» Ned fra Sjusjøen var det godt og endelig få hvile føttene litt, nedoverkjøringen gikk som en drøm. Plutselig hørtes en høytalerstemme som vitnet om at målgang var i umiddelbar nærhet. For en følelse! Og aldri før hadde vel varm tomatsuppe smakt bedre. En sliten mann fra Nord sa det så bra: « Det derre yr dott no e farsken ikkje tel å stol på! Æ bærre si: Dæm derre forbainna søringan!» Skjønt var vi enig om at noen måtte ha skylda for at været ikke ble på vår side. Uansett vær og vind: For alle som har gjennomført lignende prestasjoner: Vi er alle vinnere!

Ragnhild Røsbjørgen, ingeniør ved CERG.

En birkebeiners opplevelser – Stafettbirken

Ikke bare anbefaler vi her i CERG Birken som en morsom treningsopplevelse og et motiverende treningsmål – i år var det to CERG-ansatte som selv deltok i det tradisjonsrike rennet. Arnt Erik Tjønna gikk Stafettbirken på fredag, mens Ragnhild Røsbjørgen tok den helt ut over fjellet lørdag. Da de omsider hadde fått igjen pusten utfordret jeg dem til å skrive litt om sine Birken-inntrykk her på bloggen. Først ut er Arnt Erik:

“Som gammel ¨toppidrettsutøver¨ ligger konkurranseinstinktet latent i kroppen. Og etter en liten reunion med gamle klassekamerater fra toppidrettsgymnaset i Meråker, fant vi ut at det kunne vært artig å stille et lag i Stafettbirken. Men som kjent er mange veldig store i kjeften til å begynne med, men når det drar seg til, blir det vanskelig å få stilt et fult lag. I 2012 fikk vi stablet på beina et 4-mannslag og hadde jo som vanlig store ambisjoner, for vi visste vel egentlig ikke hva vi gikk til. Ambisjonene fikk seg en liten knekk allerede før start da Oddbjørn Hjelmeset og flere andre toppløpere stilte opp i samme rekke som oss. Men vi greide å fullføre med stil og endte opp med en 18-plass av totalt 180 lag:)

Fantastisk vær og føre ut fra start og opp til Skramstadsætra

Fantastisk vær og føre ut fra start og opp til Skramstadsætra

I 2013 håpet vi å kunne forbedre plasseringen vår litt, for nå hadde alle som skulle gå trent litt mer enn en gang per 14. dag. Men jo nærmere starten vi kom, jo flere lag meldte seg på. Det var i underkant av 300 lag som stilte til start, og som foregående år sto det mange gode løpere på startstreken. For å nevne noen navn: Thomas Alsgaard, Hilde GP, med flere. Men dette skulle ikke knekke våre ambisjoner. Det eneste som bekymret oss litt på morgenen var at det var -27 grader, men vår fantastiske venn Solen gjorde sitt til at temperaturen krøp fort oppover. Det så ut til at vi skulle få en fantastisk dag over fjellet fra Rena til Lillehammer, og ved start kl 10:10 var temperaturen kommet opp på -10 grader.

Vår neste utfordring var å innse at vi ikke var toppidrettsutøvere lengre, for som de fleste vet som har vært aktiv i idrett; det skjer noe i hodet når startnummeret kommer på brystet. Men starten gikk og vår første løper hadde 9 km i oppoverbakke framfor seg før første veksling ved Skamstadsætra. Vi opplevde akkurat det samme som året før: det var fort noen løpere og lag som skilte seg virkelig ut og gikk raskt ifra de andre. Men Geir holdt godt følge og vekslet 12 minutter bak første lag. Kim skulle ut på andre etappe og dagens lengste (18km), og han gikk en god etappe og skulle gi stafettpinnen videre til meg som startet ved Kvarstadammen og hadde en temmelig hard etappe over løpets høyeste punkt. Vi vekslet som ca. 11. lag og var godt i rute for å forbedre fjorårets resultat. Veien opp til midtfjellet var bratt og her var det bare å finne et tempo som ikke tilsa for mye melkesyre, det ble en fantastisk tur til Sjusjøen og tredje og siste veksling (14km). Og nå hadde vi tatt igjen Fredagsbirkebeinerne som startet 0800-0900. Det gir en veldig god følelse å gå forbi så mange løpere – selv om de hadde gått hele løpet. På siste veksling ventet Vebjørn og han hadde sjarmøretappen ned til Birkebeiner stadion på Lillehammer, det var 9 km i hockey og så 4 km flatt, så han hadde fått dagens beste etappe. Ved målgang fikk vi opplyst om at vi ble nr 8, og det var vi veldig fornøyde med og har allerede planlagt neste års løp:)

Flott vær også ved 3. veksling, Kvarstaddammen

Flott vær også ved 3. veksling, Kvarstaddammen

For å konkludere: vi må si oss veldig fornøyde, det var strålende påskevær over hele fjellet, og selv om det var trått føre så forbedret vi tiden vår med over 10 min fra 2012 (mens vinnerlaget hadde 15min dårligere tid enn 2012).”

Gratulerer til Arnt Erik og laget med fantastisk innsats!

Er det helsefremmende å delta i Birken?

Ski-VM er avsluttet for denne gang og Norge forsvarte nok en gang hegemoniet som verdens fremste langrennsnasjon. Også blant folket har langrenn befestet sin posisjon som en av de mest populære idrettene, i alle fall fra TV-stolen, der nesten en million nordmenn benket seg for å få med seg femmila fra Val di Fiemme på søndag formiddag. Hvor mange av disse som senere på dagen selv kom seg ut på ski eller i annen aktivitet er usikkert, men skal vi tro de siste undersøkelsene av nordmenns generelle aktivitetsnivå var det ikke en særlig stor andel.

Av de som faktisk kom seg ut, er det sannsynlig at vi finner storparten av de 17.000 som denne helga selv skal kjempe mot klokka og merketidene fra Rena til Lillehammer i Birkebeinerrennet. «Birkebeinerne» er en interessant gruppe i forskningssammenheng nettopp fordi vi blant dem finner noen av de sprekeste og mest aktive mosjonistene i landet. Birkebeinerstudien, der et hundretalls deltakere er blitt fulgt opp over 30 år, har fått mye oppmerksomhet for å ha dokumentert en økt forekomst av hjerteflimmer (atrieflimmer) hos de beste løperne. Disse funnene er spennende og grundig belyst i tidligere blogginnlegg på CERG-bloggen, men studien har også andre interessante funn. Blant annet viser den at deltakerne har en betydelig høyere forventet levealder enn resten av befolkningen, samtidig som de også har lavere blodtrykk, kolesterol, diabetesforekomst og kroppsmasseindeks. Ikke overraskende har de også høyere kondisjonsnivå gjennom hele livet og flere har sin siste registrerte deltakelse relativt sent i livet noe som indikerer et høyt funksjonsnivå helt til det siste. Som en kuriositet i den sammenheng kan det nevnes at svenske tidligere skiløpere på 80-90 år har noen av de høyeste verdiene på maksimalt oksygenopptak som noensinne er målt for aldersgruppen, verdier mange 20-åringer ville hatt problemer med å oppnå (snitt ca. 40 ml/kg/min).

Birken

I Sverige har man lenge hatt tilsvarende undersøkelser i forbindelse med Vasaloppet der nærmere 50.000 menn og 24.00 kvinner har deltatt. Resultatene derfra har blant annet vist at deltakerne har omtrent halvert alders-justert dødelighet sammenlignet med en frisk normalbefolkning. Dette satte i gang en diskusjon i Sverige om hvorvidt en så spesiell gruppe som «Vasaloppsåkarna» i det hele tatt var egnet til å si noe om helseeffektene av regelmessig, langvarig trening. Deltakerne hadde jo beviselig også sunnere levevaner totalt sett med færre røykere, bedre kosthold og høyere sosial status. Og er det ikke slik at det er de genetisk best tilpassede som trekkes mot slike utholdenhetskonkurranser, mens de med dårligere utgangspunkt heller holder seg på sofaen eller finner andre utfordringer?

Forfatterne argumenterte med at det ville være en høyst merkelig seleksjon blant friske individer som skulle gi minst 50 % reduksjon i risiko uten at den store forskjellen i aktivitetsnivå skulle bety noe. Studiene viste også at jo flere starter man hadde, jo større risikoreduksjon, noe som også indikerer at langvarig regelmessig trening er gunstig. Et viktig poeng er også at det ikke nødvendigvis var de raskeste som hadde lavest risiko, det var minst like mye helsegevinst å hente for de som brukte nesten dobbelt så lang tid gjennom de svenske skoger. Det fins heller ikke belegg for at mosjonistene har bedre gener enn befolkningen for øvrig. Man fant for eksempel ingen forskjeller i forekomsten av for tidlig død hos deltakernes foreldre sammenlignet med et tilfeldig utvalg av befolkningen. Forskjellen i generell livsstil var heller ikke så stor som man kunne forvente, med unntak av det høyere fysiske aktivitetsnivået. Mye tyder derfor på at deltakerne i slike turrenn i stor grad er som befolkningen for øvrig bortsett fra et lengre og betydelig mer fysisk aktivt liv.

Uansett er ikke Birken eller Vasaloppet først og fremst ment å være folkehelsetiltak som skal nå hele befolkningen. I all hovedsak er de idrettsarrangement og konkurranser som stadig flere finner glede og motivasjon i å delta i. Dersom et sånt mål også kan bidra til bedre helse og livskvalitet for enkelte er det en meget velkommen tilleggseffekt. 

Bjarne Nes, stipendiat i CERG.