Nyttårsløftet uke 7 – siste innspurt

Hurra! 7 uker med gnagsår, slit, svette og tårer (gledestårer såklart) er gjennomført og jeg kan klappe meg selv på skuldra for 23 gjennomførte økter, hvorav 13 har vært med høy intensitet. Greit, det finnes kanskje folk her i verden med tettere treningsprogram enn dette, men pyttsann! Fra flere måneders inaktivitet til tre til fire økter per uke må uansett sies å være en klar forbedring, og jeg kjenner definitivt at noe er skjedd med formen. Før ny testing av oksygenopptak er det greit med en oppsummering av rent subjektive konsekvenser, uansett utfall av testen:

1. Jeg er kommet inn i en god rutine der trening 3-4 ganger i uka er fullstendig overkommelig – planlegging er nøkkelen til det aller meste!

2. Jeg ser fremgang i utholdenheten, og motiveres av at jeg klarer mer og mer stigning, mer og mer tempo på tredemølla og lengre distanser på hvert drag.

3. Her burde det stått noe om at jeg har gått ned 30 kilo i vekt på rekordtid. Tror det ble minus 600 gram eller deromkring. Men kan ikke huske at jeg lovte å redusere sjokoladeforbruket mitt da jeg begynte, gjorde jeg vel?

4. Jeg har økt antall armhevinger jeg klarer å ta før jeg stuper med 110 %. Trenger vel ikke å nevne at de fortsatt kan telles på et par-tre hender, vel?

5.. og alt det andre vi reklamerer for: ingen depresjon, ingen hjerteinfarkt, ingen snev av metabolsk syndrom, god nattesøvn og masse energi. Joda, det har i alle fall vært godt for noe!

ski

Øktene i uke 7 har blitt unnagjort ved hjelp av basket, ski, jogging og mer ski. Jeg avrunder med et bilde fra hyttetur i Trollheimen med fantastiske forhold for skikjøring, en herlig avslutning på 7 uker med varierte, morsomme, slitsomme, kjedelige, motiverende, umotiverende, sosiale, ensomme, glovarme og iskalde treningsøkter. Neste uke kommer testresultatene – og hva vil de vise..?

Maria Henningsen, CERG

Nyttårsløftet uke 6 – treningslykke!

Sjefen hadde rett, som alltid! (Kan jeg ta fri hele påsken, forresten?) Etter å ha trykket inn gasspedalen etter ei rolig uke kan jeg konstatere at jeg bobler over av treningsglede og overskudd. Igjen har trikset vært variasjon, med både basket, joggetur utendørs, mølle og styrketrening. Som vi tidligere har skrevet om her på bloggen, fungerer trening som den reneste lykkepille: Ved trening frigjøres “lykkehormoner” som  dopamin, endorfin, oksytocin, serotonin, phenylethylamin og melatonin. Den kjemiske sammensetningen av disse minner om morfin, og vi får noe av den samme effekten som av medisiner mot smerte og depresjon. Selv om jeg ikke kan utelukke at lykkerusen og mestringsfølelsen jeg opplever ved trening nå om dagen til en viss grad henger sammen med det faktum at jeg alltid har synes det beste med trening er følelsen etterpå, når jeg vet at jeg er ferdig for idag og kan gjøre hva jeg vil resten av kvelden – så er det likevel herlig! Herlig å kjenne at kroppen fungerer, at det går fremover, at trening funker og gir overskudd selv om jeg har hatt flere måneders opphold fra regelmessig trening.

Det slår meg også hvor mye morsommere treningsøkta blir når du kan kombinere den med andre ting som får fokus bort fra hvor sliten du er. Som torsdag, da jeg hadde ypperlig utsikt fra tredemølla på galleriet til rugbytrening med NTNUs idrettslag. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at det å slenge en motspiller på ryggen og løpe i gorillapositur til andre enden av gymsalen gjør deg til en bedre spiller, men man lærer noe nytt hver dag. God underholdning var det i alle fall! Jeg noterer meg at å le mens man løper muligens gjør at man blir fortere sliten. Må huske å se på en litt kjedeligere sport neste gang.

Det viktigste ER faktisk å vinne!

Et annet virkemiddel for å ha det gøy også under treningsøkta er, i alle fall for meg, konkurranse med andre. Det motiverer også til å springe til jeg stuper, selv om jeg er aldri så sliten. Dette henger sammen med at jeg er en av universets dårligste tapere og kan furte i dagesvis etter selv de bagatellmessige nederlag. Jeg var derfor VELDIG fornøyd med å holde ut lenger enn kollega Ali på 4×4-økta fredag, selv om jeg spydde i søppelbøtta etterpå. Neida. Bare nesten.

Apropos nederlag: Jeg går inn i den siste uka i programmet og om ikke lenge faller dommen. Har disse sju ukene forbedret kondisjonen min, eller må jeg gå med bøyd hode i korridorene resten av året fordi jeg ikke klarte det? Jeg skal innrømme at jeg er temmelig nervøs og kommer selvsagt ikke til å spare på kruttet denne siste uka!

Maria Henningsen, CERG