Trening – bare for proffene?

Våren er i anmarsj, og de kommende ukene vil gater og stier fylles av et økende antall syklister, løpere og andre mosjonister. De trekker ikke ut for å høre fuglene synge og krokusen sprette. Iført kompresjonstights og superabsorberende high-tech treningstøy suser de av gårde med blikket festet på en indre visjon om ny personlig rekord i halvmaraton, kun avbrutt av regelmessig skråblikk på pulsklokka. Dette er de samme som i vinter har jaget etter ny bestenotering i skisporet, på tredemølla og i styrkerommet, på jakt etter nye og større prestasjoner enn de som ble nådd forrige sesong. Etter hver økt har studert fremgang i forhold til forrige økt ved hjelp av en av de utallige fancy trenings-appene som har overvåket og loggført hver minste detalj under treningen. Mens de har skylt ned en proteinshake har de planlagt neste dags økt, etter det skreddersydde programmet som ble laget under siste tusenkronerskonsultasjon med personlig trener.

Hysteri og snobberi, fnyser mange. God fysisk form kan vel så gjerne ivaretas iført en posete overtrekksdress fra tidlig 90-tall og uten et eneste Birkenmerke på samvittigheten. På den andre siden vil konkurransearrangører, treningssentre og produsenter av treningstøy og utstyr juble og heie frem utviklingen. Er trening blitt forbeholdt de rike, velutdannede og ambisiøse? Kan man kalle seg fysisk aktiv hvis man ikke har hørt om Endomondo og Runkeeper, og aldri har eid en pulsklokke?

Personal bestVår forskningsgruppe har hovedfokus på sammenhengen mellom trening og hjertehelse og bidrar i så måte til den såkalte profesjonaliseringen av trening. Vi undersøker ulike treningsmetoder på detaljnivå for å finne hvilken type trening som er den mest hensiktsmessige, og er ofte synlig i media i forbindelse med forskningsnyheter eller nye trender på treningsfronten. Hovedformålet er forebygging av hjerte-, karsykdommer og kunnskap om samspillet mellom trening og hjertehelse. Samtidig er det ingen tvil om at vi gjennom dette også søker å finne hvordan en best tilrettelegger og optimaliserer treningen for å kunne prestere mer og utvikle seg i den retningen man ønsker. Flere av forskerne i gruppen har selv vært aktive idrettsutøvere på høyere nivå og har samarbeidet tett med elitemiljøet innen ulike sportsgrener. Det er dermed ikke til å stikke under en stol at vi nok er med på å bidra til økt fokus på en proffere utførelse av trening. Vi ser at vi appellerer til den delen av befolkningen som er mer enn gjennomsnittet opptatt av trening. Men hva med de som vil trene uten noe spesielt mål annet enn å ivareta eller fremme helsen? Bygger vi opp under en forestilling om at «hobbytrening» ikke er bra nok? Eller, enda viktigere – vil profesjonaliseringen av trening føre til at inaktive personer med tanker om å begynne å trene blir demotivert av utstyrs- og prestasjonspresset og forblir inaktive?

Selv om det kan virke som om «alle» har kastet seg på treningsbølgen og samler medaljer og merker, er dette langt fra sannheten. Tvert i mot er fysisk inaktivitet en vår tids største trusler mot folkehelsen. Det dør i dag flere av inaktivitet enn som følge av røyking! I følge tall fra Folkehelseinstituttet fra 2010 er det bare en av fem voksne nordmenn som er fysisk aktive minst 30 minutter daglig, som er myndighetenes anbefalinger. Sosial- og helsedepartementet med statsråd Gahr Støre i spissen har varslet en storoffensiv i løpet av 2013 for å øke andelen fysisk aktive i Norge. Det sier seg selv at det er utopi å få de resterende 4/5 av Norges befolkning til å bli supermosjonister – det er heller ikke noe mål. Vi vil understreke at trening gir helseeffekt selv om det bare blir tid til en halv time daglig, og at alt er bedre enn ingenting. Det er også fullt mulig å trene uten konstant pulsovervåkning og utstyr til tusenvis av kroner. Man kan utmerket godt være i god fysisk form uten å ha konferert med eksperter først, og uten å være medlem på treningssenter. I utgangspunktet er trening en fullstendig kostnadsfri medisin mot en rekke sykdommer av både fysisk og psykisk art, og kan brukes av alle, uavhengig av alder, sosial status, inntekt, bosted og interesseområde. Det trenger ikke engang settes i system eller kalles trening dersom man har aversjoner mot å trene – det kan være så enkelt som å ta trappa i stedet for heisen, gå eller sykle til og fra jobb, hugge ved eller måke snø. Ved å legge inn fysisk aktivitet som en naturlig del av hverdagen kan man lure seg selv til en sprekere livsstil selv om man ikke har interesse av eller særlig lyst til å trene.

Når det er sagt, ser vi at det å sette seg mål for treningen, for eksempel i form av å delta på ulike konkurranser, fungerer som en viktig motivasjonsfaktor for å yte mer på hver treningsøkt for mange mosjonister. Ofte hører vi solskinnshistorier om mennesker som har gått fra et fullstendig inaktivt liv på sofaen med fjernkontroll og cola til å sykle Trondheim-Oslo eller lignende bragder. Dette hadde aldri gått dersom de ikke hadde hatt dette målet å strekke seg etter, sier de. Det er som sagt ikke meningen at alle bør ha såpass store ambisjoner med treningen sin for å lykkes. Men alle som har opplevd hvordan det føles å mestre noe en tidligere ikke har vært i stand til, stort eller smått, spesielt etter å ha lagt ned en stor innsats for det, kan forstå dette utsagnet. Vi er forskjellige. For noen er det nok å være jevnlig fysisk aktiv uten nødvendigvis å strekke seg etter noe større. For andre blir målet om å være «i god form» for vagt og abstrakt til å klare å yte maks og vedlikeholde gode treningsrutiner. Da er det kanskje nødvendig med bra og komfortabelt utstyr, følge egen utvikling ved hjelp av nyere teknologi, og/eller sette seg ett bestemt mål, gjerne en konkurranse, for at treningen skal oppleves mer motiverende og morsom. Ethvert hjelpemiddel, teknisk duppeditt, treningsprogram, konkurranse eller hva det måtte være som bidrar til fysisk aktivitet, mener vi derfor er et gode – for dem som har interesse av det og selv ønsker det.

Poenget er at den enkelte finner sin måte å være fysisk aktiv på – en måte som gjør at en opplever trening som positivt og noe en ønsker å fortsette med. Hiv på deg den gamle joggebuksa eller tightsen eller hva du vil, og nyt våren og sommeren med akkurat den treningen som passer deg!

Innlegget ble publisert på NRK Ytring 22.04.2013.

Ulrik Wisløff og Maria Henningsen, CERG

Konge på veien året rundt

Vinteren er kommet for å bli en stund og mange har for lengst parkert sykkelen på en kjellerbod, der den blir stående til asfalten titter frem. Andre sverger til sykkelen året rundt, da sykling er en tidseffektiv og miljøvennlig måte å holde seg i form og komme seg i mellom på. Det stiller imidlertid noen krav til utstyr og påkledning. Ved hjelp av Svein Fagervold og Richard Liodden Sanders  i Syklistenes Landsforening i Trondheim får du i dag tips til vintersykling:

sykkel_snø_iStockSykkelen
En god vintersykkel må ha en ramme hvor det er plass til brede piggdekk og gode skjermer. Grunnet slitasjen på sykkelen bør du ikke velge en sykkel med vektbesparende utstyr som gjør den dyr (f.eks. over 10.000 kroner). En billigere sykkel kan faktisk vare lengre enn en dyr. Piggdekk er helt nødvendig for sikkerheten om vinteren. Det er bare en liten kontaktflate mellom hjul og underlag, og en liten glatt flekk i en sving kan være nok til at du får et ublidt møte med asfalten. Du bør ha piggdekk som har så mange pigger at det til enhver tid har minst to pigger pr hjul som er i kontakt med underlaget. Mange foretrekker brede dekk (26′), som ofte har flest pigger. I tillegg har en slik sykkel lavere tyngdepunkt, noe som er en klar fordel om vinteren. Brede dekk er også en fordel når det er snø for fremkommelighet. Pass også på at du har gode skjermer så du ikke blir tilgriset.

Lys og reflekser
I trafikkreglene er det krav om at sykkelen skal ha fastmontert hvitt lys foran og rødt lys bak når lysforholdene er dårlige. Det er ikke noe krav om hvor godt lyktene skal lyse, men forholdene der du sykler kan avgjøre det. Er det først og fremst for at andre skal se deg, eller har du behov for å lyse opp veien for selv å kunne se skikkelig? Dette avgjør hva slags lykt du trenger. For at du skal bli sett fra alle kanter er det smart å ha på seg reflekser. Det kreves at sykkelen har rød refleks bak, samt hvit eller gul refleks på pedalene eller pedalarmene. Hvit refleks foran, samt refleks i hjulet er godt å ha i tillegg. Jo mer refleks, jo mer synlig blir du for andre trafikanter med lys.

Påkledning
Riktig påkledning gjør vintersyklingen behageligere og lettere. Du må ha på deg nok til ikke å fryse, samtidig som klærne ikke hemmer bevegelsene. Temperatur, varighet av sykkelturen og om du starter varm og avslutter turen med å kunne skifte er viktige elementer. Det er spesielt de perifere kroppsdelene du må beskytte, spesielt fingre kan være et problem. Gode vindtette votter hadde vært det beste å benytte, men siden du trenger bevegelighet for å kunne betjene bremsehendler og gir, er ikke det noe godt alternativ. Det beste er å anskaffe forede spesialhansker for sykling i kaldt vært, som er vind- og vanntette. Bruk ullsokker på føttene. Det ideelle skotøyet er sykkelvintersko med et godt og romslig overtrekk som går litt oppover leggene. Under hjelmen er det lite plass til en vanlig lue. Derfor er det fornuftig å gå til anskaffelse av en spesiallue, bøff eller balaklavahette, som lett får plass. Vindtett jakke og bukse som tåler fuktighet er smart å bruke. Tøy som er laget for sykling har en riktigere passform, er ledigere og hindrer ikke bevegelsene du bruker for å sykle uanstrengt.

Du kan lese mer om fordelene sykling gir for helsa i et tidigere blogginnlegg, samt få flere tips til vintersykling på Syklistenes Landsforbund sine nettsider. God sykkeltur!