Brasil fører an – lærdom for å fylle den Norske helsereform?

Den nylig innførte Samhandlingsreformens målsetting er glimrende, men når det kommer til forebygging og behandling av livsstilssykdommer slik som type-2 diabetes, overvekt og fedme er det mange honnørord og gode intensjoner, men lite aktiv substans. Spørsmålet er om det er tenkt godt nok igjennom hvordan dette skal gjøres.

For noen år siden eksisterte det en klinikk i Trondheim med det klingende navnet Treningsklinikken. Treningsklinikken ble drevet av 2 hjertespesialister og 3 fysiologer, alle fem med doktorgrad. Denne klinikken ble drevet i lokalene til et lokalt treningssenter (3T) da verken tid eller økonomi tilsa at man kunne etablere en slik klinikk fra bunnen av. Takket være velvillighet og engasjement fra 3T ble ikke kostnadene for ”folk flest” veldig store.

Mange fastleger i Trondheimsregionen henviste sine pasienter til Treningsklinikken, men pasientene som virkelig trengte dette mente kostnadene ble alt for store, og over vanlig egenandel ved legebehandling. Derfor ble det tatt kontakt med helsemyndighetene om ikke det kunne være mulig å få til en refusjonsordning på behandling ved denne klinikken. Svaret som ble gitt var at det var vanskelig da det ville være umulig for helsemyndighetene å avgjøre hvem som skulle få refusjonsordninger – og kanskje har de rett i det på tross av at det skulle være ganske enkelt å få til om man stilte klare utdanningskrav til de som jobber på et slikt senter.

En implikasjon av innføringen av Samhandlingsreformen innebærer at det skal etableres Frisklivssentraler og det er ansatt personer som skal koordinere/øke den fysiske aktiviteten til innbyggerne i kommunene rundt om kring i Norge. Dette er bra tiltak men det kan virke som det ikke er klart nok definert hva Frisklivssentralene skal gjøre og hva som bør være fokus for de som skal øke aktivitetsnivåene i de ulike kommunene.

Vi besøkte nettopp byen Belo Horizonte (5 millioner innbyggere) i Brasil og fikk litt bakoversveis i positiv forstand av følgende historie:
En masterstudent i idrettsfysiologi mente han hadde en særdeles god idé som han likeså godt gikk til ordføreren med – studenten overbeviste ordføreren om at det å trene personer med overvekt, type-2 diabetes, høyt blodtrykk og metabolsk syndrom (som er en opphopning av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom) var en god idé, og fikk støtte for å gjøre dette på flere sykehus rundt om i Belo Horizonte. Etter 3 år var forekomsten av metabolsk syndrom redusert med 40% i Belo Horizonte!

Helseforetaket i Belo Horizonte bestemte seg for å fortsette med dette og har per i dag 40 helsesenter hvor pasienter med ulike lidelser/problemer kan komme og trene gratis. Disse helsesentrene er i mange tilfeller en del av eksisterende fasiliteter på sykehus men også andre treningssentre ble benyttet der det var mest hensiktsmessig av lokale årsaker. Legene rundt om i Belo Horizonte henviser pasienter til de lokale treningsklinikkene som alle eies av staten – på denne måten betaler staten treningen av pasientene, de kjøper inn utstyr til helsestudioene og de ansetter personene som jobber der. De har krystallklare krav til utdanning av personer som jobber på disse sentrene og de må kvalifisere seg til å bli sertifisert til å jobbe på slike sentre. Etter vår oppfatning vil dette typisk være fysioterapeuter, idrettsfysiologer og ernæringsfysiologer i det Norske utdanningssystemet.

I Belo Horizonte er forekomsten av metabolsk syndrom ytterligere redusert slik at det nå er 60% lavere enn ved initieringen av dette prosjektet. Neste år har staten Belo Horizonte bestemt seg for å etablere ytterligere 60 senter slik at de totalt har 100 sentre for 5 millioner innbyggere. I følge helseforetaket i Belo Horizonte så begynner de allerede å se svære reduksjoner i behandlingsutgifter og de forventer å tjene inn fremtidige kostnader i fremtiden med effektiv forebygging.

Helsemyndighetene i Brasil har fått med seg solskinnshistorien fra Belo Horizonte og har vedtatt å etablere 4000 nye slike sentre på landsbasis og ansette 21 700 nye sertifiserte personer som skal jobbe på disse sentrene i løpet av perioden 2012-2020.

En lærdom for Norge?
Vi mener at Samhandlingsreformen i Norge burde ta mål av seg å innføre tilsvarende tiltak for å få bukt med utfordringene i det norske helsevesenet. Kanskje er det dette vi skal bruke frisklivssentralene til med en gang – og det finnes lokaler rundt om på Norske sykehus som står til dels tomme på kveldstid som kunne vært benyttet. Som tallene fra Brasil viser er dette et konkret prosjekt som svært sannsynlig kommer til å redusere forekomst av kronisk livsstilssykdommer også i Norge, noe som vil gi samfunnsøkonomiske besparelser. Om norske helsemyndigheter har beslutningsdyktighet til å ta de avgjørende valg for å skape slike effektive tiltak gjenstår å se. Vi tror at dette er avgjørende for å skape et moderne norsk helsevesen med reduserte samfunnsøkonomske utgifter.

Skrevet av Ulrik Wisløff og Øivind Rognmo, henholdsvis Senterleder/Professor og Post doktor ved CERG.