Ski-VM er avsluttet for denne gang og Norge forsvarte nok en gang hegemoniet som verdens fremste langrennsnasjon. Også blant folket har langrenn befestet sin posisjon som en av de mest populære idrettene, i alle fall fra TV-stolen, der nesten en million nordmenn benket seg for å få med seg femmila fra Val di Fiemme på søndag formiddag. Hvor mange av disse som senere på dagen selv kom seg ut på ski eller i annen aktivitet er usikkert, men skal vi tro de siste undersøkelsene av nordmenns generelle aktivitetsnivå var det ikke en særlig stor andel.
Av de som faktisk kom seg ut, er det sannsynlig at vi finner storparten av de 17.000 som denne helga selv skal kjempe mot klokka og merketidene fra Rena til Lillehammer i Birkebeinerrennet. «Birkebeinerne» er en interessant gruppe i forskningssammenheng nettopp fordi vi blant dem finner noen av de sprekeste og mest aktive mosjonistene i landet. Birkebeinerstudien, der et hundretalls deltakere er blitt fulgt opp over 30 år, har fått mye oppmerksomhet for å ha dokumentert en økt forekomst av hjerteflimmer (atrieflimmer) hos de beste løperne. Disse funnene er spennende og grundig belyst i tidligere blogginnlegg på CERG-bloggen, men studien har også andre interessante funn. Blant annet viser den at deltakerne har en betydelig høyere forventet levealder enn resten av befolkningen, samtidig som de også har lavere blodtrykk, kolesterol, diabetesforekomst og kroppsmasseindeks. Ikke overraskende har de også høyere kondisjonsnivå gjennom hele livet og flere har sin siste registrerte deltakelse relativt sent i livet noe som indikerer et høyt funksjonsnivå helt til det siste. Som en kuriositet i den sammenheng kan det nevnes at svenske tidligere skiløpere på 80-90 år har noen av de høyeste verdiene på maksimalt oksygenopptak som noensinne er målt for aldersgruppen, verdier mange 20-åringer ville hatt problemer med å oppnå (snitt ca. 40 ml/kg/min).
I Sverige har man lenge hatt tilsvarende undersøkelser i forbindelse med Vasaloppet der nærmere 50.000 menn og 24.00 kvinner har deltatt. Resultatene derfra har blant annet vist at deltakerne har omtrent halvert alders-justert dødelighet sammenlignet med en frisk normalbefolkning. Dette satte i gang en diskusjon i Sverige om hvorvidt en så spesiell gruppe som «Vasaloppsåkarna» i det hele tatt var egnet til å si noe om helseeffektene av regelmessig, langvarig trening. Deltakerne hadde jo beviselig også sunnere levevaner totalt sett med færre røykere, bedre kosthold og høyere sosial status. Og er det ikke slik at det er de genetisk best tilpassede som trekkes mot slike utholdenhetskonkurranser, mens de med dårligere utgangspunkt heller holder seg på sofaen eller finner andre utfordringer?
Forfatterne argumenterte med at det ville være en høyst merkelig seleksjon blant friske individer som skulle gi minst 50 % reduksjon i risiko uten at den store forskjellen i aktivitetsnivå skulle bety noe. Studiene viste også at jo flere starter man hadde, jo større risikoreduksjon, noe som også indikerer at langvarig regelmessig trening er gunstig. Et viktig poeng er også at det ikke nødvendigvis var de raskeste som hadde lavest risiko, det var minst like mye helsegevinst å hente for de som brukte nesten dobbelt så lang tid gjennom de svenske skoger. Det fins heller ikke belegg for at mosjonistene har bedre gener enn befolkningen for øvrig. Man fant for eksempel ingen forskjeller i forekomsten av for tidlig død hos deltakernes foreldre sammenlignet med et tilfeldig utvalg av befolkningen. Forskjellen i generell livsstil var heller ikke så stor som man kunne forvente, med unntak av det høyere fysiske aktivitetsnivået. Mye tyder derfor på at deltakerne i slike turrenn i stor grad er som befolkningen for øvrig bortsett fra et lengre og betydelig mer fysisk aktivt liv.
Uansett er ikke Birken eller Vasaloppet først og fremst ment å være folkehelsetiltak som skal nå hele befolkningen. I all hovedsak er de idrettsarrangement og konkurranser som stadig flere finner glede og motivasjon i å delta i. Dersom et sånt mål også kan bidra til bedre helse og livskvalitet for enkelte er det en meget velkommen tilleggseffekt.
Bjarne Nes, stipendiat i CERG.
Cardiac Exercise Research Group 