Treningseffekt uten smerte?

No pain no gain sies det, og i enkelte tilfeller er trening på smertegrensa (eller over) anbefalt. Dette gjelder spesielt ved claudicatio intermittens (røykeben). Men hva er det som forårsaker røykeben, og hvorfor må vi trene med smerte ved en slik tilstand? Og må vi egentlig det for å få treningseffekt?

Etter hvert som vi blir eldre øker risiko for ulike sykdommer. I førti-femtiårsalderen vil de fleste av oss ha en viss grad av aterosklerose (påleiring av plakk i blodåreveggen). Ved omfattende plakkpåleiring vil blodårene bli trange og blodstrømmen redusert til de organene eller musklene som forsynes av de blodårene som er rammet.  Ved utbredt plakkpåleiring kan det derfor oppstå hjerteinfarkt eller slag. Dersom blodårene som forsynes muskulaturen i bena rammes, oppstår tilstanden som ofte kalles røykeben. På grunn av for lite oksygen til muskulaturen vil det oppstå smerter ved gange, og smertelette oppnås ved hvile. Tilstanden fører til redusert ganglengde, redusert funksjon og dermed redusert livskvalitet. Det er antatt at omtrent 20% av befolkningen har sykdom i perifere blodårer, og omtrent en tredjedel av disse har claudication. Røyking og fysisk inaktivitet øker risiko for claudicatio, og pasientene blir derfor sterkt oppfordret til «Stop smoking and keep walking».

Trening er medisin ved mange ulike diagnoser, og er også sterkt anbefalt ved mild til moderat grad av claudicatio. Retningslinjene for trening omfatter først og fremst strukturert gangtrening på en intensitet som utløser moderat smerte, og det er godt dokumentert at trening som varer i minst 12 uker med 3 økter i uka øker gangdistanse. Til tross for klare anbefalinger er deltakelse i denne type rehabilitering svært lav. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på at treningen medfører smerte, og smerte er sjelden en «boost» for motivasjon. Er det virkelig ingen alternativ trening som kan gi samme effekt på gangdistanse?

De senere år er det publisert flere studier som har sett på effekt av ulike typer trening ved claudicatio. Det er vist at både armsykling og styrketrening har hatt betydelig effekt på gangdistanse (både smertefri og total gangdistanse). Forbedringer forklares med sentrale kardiovaskulære treningstilpasninger, bedre leveranse og utnyttelse av oksygen og/eller bedre arbeidsøkonomi. I en kunnskapsoppsummering konkluderte Tompra med flere at gangdistanse økte betydelig hos pasienter med claudicatio som trente, og uavhengig av om de trente overkroppen eller underkroppen. På bakgrunn av resultatene, anbefalte forfatterne at alternative treningsprogram bør foreskrives for å gjøre trening mer attraktivt for denne gruppen. Og det høres fornuftig ut! Vi i kompetansetjenesten Trening som medisin ønsker å sette fokus på akkurat denne pasientgruppen og fremme effektiv trening som kan motivere til fortsatt fysisk aktivitet.

Inger Lise Aamot, Postdoktor ved CERG

 

No pain no gain?

As we grow older, the risk of different diseases increases. For instance, as we reach middle age, most of us have some degree of atherosclerosis (plaques build up in the arteries). As the plaque burden increases, the lumen in the arteries narrows and blood flow becomes limited to organs and muscles. This can cause serious trouble and lead to heart attack or stroke, but another not uncommon condition is intermittent claudication (IC). This is a condition where the arteries cannot deliver enough oxygenated blood to the muscles, typically in the legs, with symptoms like pain and cramping in the leg muscles during walking. This lead to a functional limitation, reducing the walking distance and quality of life. It is estimated that about 20% of the population worldwide is affected by peripheral arterial disease, and one third of these people have IC. Major risk factors for IC are smoking and physical inactivity. Therefore, to improve functional status and quality of life, people with IC are encouraged to “stop smoking and keep walking”.

Månedsbrev Generasjon 100 Januar 2017

Månedens deltaker:

Navn: Kirstina Gundersen

Alder: 74

Gruppe: Kontrollgruppa

Interesser: Liker å lese historikk, både bakover og framover. Også blir det mye nyheter og aviser.

Hjerneaktivitet – «the missing link» mellom stress og utviklingen av kardiovaskulær sykdom?

I løpet av de siste 30 årene, har en stor og variert mengde forskning undersøkt sammenhengen mellom psykososialt stress og utviklingen av kardiovaskulær sykdom. Mekanismene bak denne påviste sammenhengen er ikke fullt ut forstått, men flere studier støtter sammenhengen mellom økt stressnivå og betennelsestilstander i blodårene. Mange av hjerneområdene som er involvert i bearbeiding av følelser er også involvert i reguleringen av betennelsesprosessene i kroppen. I 2014 studerte en gruppe forskere ved Universitetet i Pittsburg 157 friske frivillige voksne som ble bedt om å regulere reaksjonene de fikk av å se på ubehagelige bilder mens hjerneaktiviteten deres ble målt med funksjonell avbildning. De fant at personer som viste større hjerneaktivitet når de regulerte negative følelser hadde forhøyede blodnivåer av interleukin-6, en av kroppens proinflammatoriske cytokiner som regulerer immunforsvaret og spiller en rolle for kognitiv funksjon. Videre observerte de økt tykkelse i halsarterieveggen, en markør av aterosklerose (åreforkalkning). Resultatene var uavhengig av alder, kjønn, rase, røykestatus, og andre kjente kardiovaskulære risikofaktorer.

Forrige uke publiserte det anerkjente tidsskriftet Lancet resultater fra en amerikansk studie av 293 mentalt frisk deltakere uten kardiovaskulær sykdom som gjennomgikk kliniske undersøkelser og scanning av hjernen. Deltakerne ble deretter fulgt i fire år med tanke på nyoppstått kardiovaskulær sykdom. Forskerne fra Harvard Medical School ønsket å studere om aktiviteten i amygdala, en del av hjernen som er involvert i emosjonell prosessering, kunne forutsi kardiovaskulære hendelser. Resultatene viste, som forskerne antok, at høy aktivitet i amygdala hadde en selvstendig sammenheng med risikoen for kardiovaskulære hendelser, og at 39% av denne sammenhengen ble forklart ved arteriell betennelse. De fant også at mesteparten av sammenhengen mellom opplevd stress (målt ved spørreskjema) og arteriell betennelse ble forklart av aktivitet i amygdala. Et annet interessant funn var at aktivitet i beinmargen forklarte 46% av sammenhengen mellom aktivitet i amygdala og arteriell betennelse. Aktivering av benmargen fører til frigivelse av inflammatoriske celler som deltar i en aterosklerotiske prosessen i blodårene.

Kort oppsummert utgjør resultatene fra denne studien en viktig brikke i puslespillet som kan forklare hvordan psykososialt stress setter seg under huden. Studien minner oss også om viktigheten av å takle stress i hverdagen. Forhold som hjelper kroppen til å opprettholde balansen er regelmessig mosjon, tilstrekkelig søvn og regelmessig inntak av sunn mat. Avslapningsteknikker som mindfulness, meditasjon og yoga har også vist seg å ha positiv effekt på stressnivået. Og sist men ikke minst, ikke glem å le. For som kjent, en god latter forlenger også livet.

Linda Ernstsen, førsteamanuensis CERG

Brain activity – the missing link between stress and development of cardiovascular disease?

Over the past 30 years, a large and varied body of research has examined the role of chronic psychosocial stress in the development of cardiovascular disease (CVD). The mechanisms behind this association are not fully understood, but several studies support the link between increased stress levels and inflammation. Further, that inflammation is directly involved in the atherosclerotic process in the arteries. Many of the brain areas involved in emotions are also involved in sensing and regulating levels of inflammation in the body. In 2014 a group of researchers at the University in Pittsburg studied 157 healthy adult volunteers who were asked to regulate their emotional reactions to unpleasant pictures while their brain activity was measured with functional imaging. They found that individuals who showed greater brain activation when regulating their negative emotions also exhibited elevated blood levels of interleukin-6, one of the body’s pro-inflammatory cytokines that regulates the immune system and plays a role in cognitive function. Further they observed an increased thickness of the carotid artery wall, a marker of atherosclerosis. The results were independent of age, sex, race, smoking status, and other known CVD risk factors.

Last week Lancet published results from an American study of 293 mentally healthy participants without cardiovascular disease who underwent clinical measurements and scan of the brain. The participants where then followed for four years. The researchers from Harvard Medical School wanted to assess if activity in amygdala, a part of the brain that is involved in emotional processing, could predict cardiovascular events. And they did. The results showed that high activity in amygdala was independently associated with cardiovascular events, and that 39% of this association was explained by arterial inflammation. They also found that most of the association between perceived stress (measured by questionnaires) and arterial inflammation was explained by amygdala activity. Another interesting finding was that bone marrow activity explained 46% of the association between amygdala activity and arterial inflammation. Activation of the bone marrow leads to release of inflammatory cells taking part in in the atherosclerotic process.

In turn, the results from this study reveals an important piece of the puzzle on how psychosocial stress gets under the skin. It also reminds us of the importance of coping with stress in our daily life. Some important behaviors that help our bodies to keep up this balance are regular exercise, getting enough sleep and eating healthy foods.  Practicing mindfulness, mediation and yoga have also shown to have positive effect on perceived stress levels. And last but not least, do not forget to laugh. Laughter also adds year to your lifespan.

Linda Ernstsen, Associate Professor CERG

Regular exerciser or a weekend warrior: Is there a difference?

We all know that physical activity is good for us.  For that reason, the public health agencies around the world recommend that we undertake regular physical activity.  The recommendations for physical activity are consistent for adults around the world and stipulate that weekly we should accumulate 150 minutes of physical activity at moderate intensity, or 75 minutes of physical activity at vigorous intensity or some combination of the two that results in similar caloric expenditure.  But does it matter if you do the 150 minutes of recommended activity in one day or is it better to do it over the course of the week?

Er nordmenn født med ski på beina?

Langrenn har lange tradisjoner i Norge, og nordmenn har kjempet og konkurrert på høyeste internasjonale nivå i all tid. Det er ingen tvil om at Norge er en av de beste langrennsnasjonene i verden. Og de beste skiløperne i dag blir behandlet som “popstjerne ikoner” av befolkningen og media.

Are the Norwegians born with skis on their feet?

Cross country skiing has long traditions in Norway, and Norwegians are known to perform cross-country skiing at the highest international level. There is no doubt that Norway is one of the best cross country skiing nations in the world. And the best skiers today are treated as “pop star icons” by the Norwegian population and the media.

Project fosters Norway – Brazil academic connection

The general benefits of physical exercise and physical activity are widely known by the general population nowadays. Moving is good for your body and mind – this sentence is considered a universal and unquestionable truth. But why is it true? And for whom is the exercise good? What type of exercise? Which gears of our organism benefit and how it works? These are only a few questions that sport and exercise scientists seek to clarify by means of extensive researches in the most renowned universities worldwide.