Trening gir mening – også for hjernen

At fysisk aktivitet har betydning for kardiovaskulær risiko er godt dokumentert. Imidlertid er det flere studier som peker mot at fysisk aktivitet også har effekt på hjernens ulike funksjoner. I en nylig publisert studie ønsket amerikanske forskere å studere om fysisk form hadde betyding for matematikk/leseferdigheter blant 11743 barne – og ungdomsskoleelever. I tillegg undersøkte man den selvstendige effekten av overvekt på skoleprestasjoner. Forskerne fant at elevenes kondisjon hadde signifikant betydning for skoleprestasjonene, mens det ikke ble påvist sammenheng med vektstatus. På grunn av at studien er en tverrsnittstudie er det ikke mulig å si noe om årsakssammenhenger, men resultatene gir støtte til påstanden «trening gjør deg smartere».

Flere studier gir også støtte til sammenhengen mellom depresjon og fysisk form. Tidligere i år fant amerikanske forskere ut at ungdommer som ikke nådde standardiserte kondisjonskrav hadde signifikant høyere odds for å ha depressive symptomer, mens kroppsmasseindeks ikke viste noen sammenheng med høy score på depresjon. Også denne studien er basert på tverrsnittsdata, noe som vanskeliggjør muligheten av å si hva som kommer først av depressive symptomer eller en inaktiv livsstil. I fjor publiserte imidlertid Blumenthal og hans kolleger resultater fra en randomisert kontrollert studie blant pasienter med koronar hjertesykdom som hadde fått diagnosen depresjon. En gruppe ble trukket ut til medikamentell behandling mot depresjon, den andre gruppen fikk placebo og den tredje gruppen gjennomførte kondisjonstrening tre ganger i uka i 16 uker. Resultatene viste at de som kun trente kondisjon oppnådde like god antidepressiv effekt som de som mottok medikamentell behandling. I tillegg fikk de som trente en signifikant bedring i hjertefrekvensvariabiliteten (som er et mål på den toniske autonome kontrollen over hjertefrekvensen). I mai i år publiserte svenske forskere en metaanalyse av 15 studier med fokus på effekten av trening på depresjon. De konkluderte med at trening har effekt på depresjon, og at trening derfor bør vurderes som behandlingsform for mennesker som er motiverte for trening.

Kari HUNT2I perioden 1971-2009 fikk 19 458 middelaldrende friske amerikanske kvinner og menn målt kondisjonsnivå ved hjelp av en tredemølletest. Etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på 25 år ble det registrert 1569 nye tilfeller med demens. Forfatterne av studien konkluderer med at et godt kondisjonsnivå midtveis i livet reduserer risikoen for å utvikle demens og at denne risikoreduksjonen også gjelder for personer som har hatt hjerneslag. Dette taler for at effekten av trening kan ha en selvstendig effekt på sykdommer i hjernen.

Det er fortsatt uklart hvilke mekanismer som ligger bak de positive effektene av trening på hjernens funksjon. Økt cerebral blodstrøm, endringer i nevrotransmitter-frigjøring og strukturendringer i sentralnervesystemet er fysiologiske mekanismer det i dag forskes på. Nyere dyrestudier gir støtte til hypotesen om at fysisk aktivitet påvirker serotoninomsetningen, som igjen har betydning for utvikling av depresjon. Den teknologiske utviklingen har i tillegg ført til at det i dag er langt enklere å studere menneskehjernens funksjon. Det er derfor å forvente at forskningen de kommende årene vil gi oss noen svar på spørsmålene rundt fysisk aktivitet som betingelse for hjernens helse. Regelmessig trening er nemlig ikke bare viktig for kroppen, den er minst like viktig for toppen!

Linda Ernstsen, post doc ved CERG.

Advertisements

Ny artikkel om 1×4 vs. 4×4 intervalltrening

Vi har i flere tidligere bloggposter referert til forskning ved senteret vårt som har funnet at selv kortere intervalløkter gir signifikant forbedring i kondisjonen hos utrente individer. Studien det pekes til, ble gjennomført i 2009, men ble først denne uken publisert i PLoS ONE. Du kan lese hele artikkelen her. Førsteforfatter er Arnt Erik Tjønna, som tidligere har skrevet dette om studien på bloggen:

Dagens råd til trening forsvarer et relativt høyt volum av moderat trening, men mer og mer forskning viser at trening av kort varighet og høy intensitet kan gi lik og i mange tilfeller bedre effekt når vi snakker om bedring av helse. Ved senteret vårt utførte vi en studie der vi ønsket å se på effekten av tradisjonell intervalltrening (4×4, 90% av maksimal hjertefrekvens) versus intervalltrening med kortere varighet (1×4, 90% av maksimal hjertefrekvens). Vi inkluderte friske, utrente og overvektige menn i alderen 35-45 år, der de ble tilfeldig trukket ut til 4×4 eller 1×4, og treningsperioden varte i 10 uker med 3 økter i uka.

Ved endt treningsperiode så vi at 4×4 gruppa økte oksygenopptaket sitt med 13 %, mens 1×4 gruppa hadde en økning på 10 % (ikke statistiske forskjeller mellom gruppene). Videre så vi at reduksjon i risikofaktorer for hjerte og kar var lik over hele linja mellom gruppene, men trenden gikk imot at 4×4 hadde litt bedre endring i blodprofil når vi sammenliknet med 1×4, men heller ikke her var det statistiske gruppeforskjeller.

Resultatene fra denne studien foreslår at kort trening med høy intensitet 3 gang i uken kan være en tidseffektiv metode for å bedre helsen hos tidligere utrente, men friske, lett overvektige middelaldrende individer, spesielt ettersom motivasjon og følelsen av mestring er så viktig.

New CERG publications – spring 2013

Cardiac Exercise Research Group has been involved in several scientific publications this spring. Some of them have been discussed on the blog, for instance Linn B. Strands article on insomnia and VO2peak (in Norwegian). Through analysis of Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) data she found a modest inverse association of insomnia with VO(2peak) independent of conventional cardiovascular risk factors and self-reported physical activity. A dose-response relation for a insomnia symptoms and VO(2peak) was identified, indicating that regular exercise may protect against sleeping problems. The paper was published in Sleep, January 2013.

CERG researcher Anja Bye keeps exploring the exciting field of genetics and exercise
medicine, and in February, her paper “Circulating microRNAs and aerobic fitness–the HUNT study” was published in PLOS ONE. The study aimed to assess whether circulating microRNAs are associated with VO2peak in healthy individuals. Even this sample was extracted from the HUNT population. 720 miRs were measured in serum samples from healthy individuals aged 40-45 years with either high or low VO2peak matched for gender, age and physical activity. It was found that microRNAs named miR-210, miR-21 and miR-222 were increased in healthy subjects with low VO2max. However, when examining the association between these three components and other fitness related variables, as well as traditional CVD risk factors, no significant correlation was identified. This may indicate that these miRs may have a potential as new independent biomarkers of fitness level and future CVD. Something to think of – will a blood sample in some years be able to give you a prediction of your future health?

CERG_lab07

One of our Brazilian PhD students, Jose Bianco N. Moreira, had his first paper published in Journal of Applied Physiology in April. The title is “High-versus moderate-intensity aerobic exercise training effects on skeletal muscle of infarcted rats”, and describes the effects of two different exercise protocols (high vs. moderate intensity) on skeletal muscle in rats. The rats had undergone either myocardioal infarction or sham surgery, and exercise was performed by treadmill running. High-intensity training was superior to moderate intensity in improving aerobic capacity. Further, cardiac contractile function, measured by echocardiography, was equally improved by the protocols. However, no significant differences between the exercise protocols were detected regarding skeletal muscle adaptations of training. So, even though we have found high intensity training to be beneficial in several other health-related aspects, skeletal muscle does not seem to be affected in the same way.

Further, Tommy Aune Rehn, supervised by CERG researcers Øivind Rognmo and Ulrik Wisløff, published an article in Open Cardiovascular Medicine Journal just recently. The article was refered to on the blog a few weeks ago and suggests high-intensity training as a way to improve public health and prevent chronic diseases.

The last publication per today has PhD student Henrik Loe as first author, and can be read online in PLOS ONE. Henrik wrote a blog post about the topic of his PhD work previously – how to find mean standards of fitness based on the HUNT data (in Norwegian). Through assessment of maximal and sub maximal levels of VO2, heart rate, oxygen pulse, and rating of perceived exertion (Borg scale: 6-20) in 1929 men and 1881 women aged 20-90 years during treadmill running, it was possible to say something about expected values for the different age groups. HUNT represents the largest European reference material of objectively measured parameters of aerobic fitness and exercise-physiology in healthy people. This gives an opportunity of forming the basis for an easily accessible, valid and understandable tool for improved training prescription in healthy men and women.

More CERG publications are to come – we will keep you updated both here on the blog and on our webpage. 

Maria Henningsen, CERG

Vi – peanøtthjerneforbundet

Den lite flatterende benevnelsen er hentet fra Jokke & Valentinernes “Her kommer vinteren”, og karakteriserer de som hevder at du har problemer hvis du er typen som liker å sitte inne og pimpe når sola skinner” og som er “svak for sport, men bare på skjermen og bare når vi vinner”. Med andre ord – sånne som oss. Som publiserer forskningsartikler som får politikerne til å erklære krig mot inaktivitet og overvekt med alvorlige ansiktsuttrykk. Som forer tabloidavisene med dramatiske overskrifter: “INAKTIVITET I 25 ÅR FORKORTER LIVET DITT MED 74533 TIMER” og “SÅ LENGE MÅ DU LØPE FOR Å FORBRENNE EN BANANTWIST”. Som pirker i samvittigheten til overarbeidede småbarnsforeldre som allerede har skuldrene langt oppover ørene – du skulle ha trent i dag og i går, ja, helst skulle du vært påmeldt til Trippel-Birken og New York Marathon også.

junk foodTrening, sunnhet og helse er i vinden som aldri før. Treningssentrene slår nye rekorder i antall innmeldte hver eneste januar, og etterhvert som det blir mildere i været vrimler det av tightskledde superjoggere overalt. Med en feiring av Ski-VM og Birken som får både julaften og 17.mai til å blekne, og det generelt massive fokuset på trening i samfunnet, er det nesten så man må klype seg i armen når det antydes at en av fem voksne i Norge har fedme, at forekomsten av diabetes type 2 er 5% blant menn over 20 år og at kun en av fem voksne tilfredsstiller anbefalingen om minst 30 minutters fysisk aktivitet daglig. Dette kommer frem av en kartlegging utført av Helsedirektoratet i 2008-2009. Riktignok er dette allerede fire år siden, men ingenting tyder på at trenden har snudd.

Ergo: det må være ganske mange som sitter inne og pimper. Som lar seg irritere av folk som alltid skal imponere. Og som har alt de trenger så lenge de har et kjøleskap og en TV. Skal de få sitte inne og pimpe i fred? Er det en menneskerett å velge selv om man skal leve sunt eller ikke? Eller bør hver enkelt kjenne byrden av sitt samfunnsansvar, snøre på seg løpeskoene og spise havregrøt til middag for ikke å øke helseutgiftene ytterligere?

Bildet under, hentet fra en amerikansk helseblogg, er et eksempel på klassisk skremselspropaganda om  den massive utbredelsen av barnefedme i USA. Slike tilnærminger er ikke uvanlig, og mange helserettede kampanjer er basert på at kunnskap om de uheldige konsekvensene av en livsstil eller adferd, både på personlig og samfunnsmessig plan, skal motivere til individuell endring. I en kronikk fra tidligere i år stiller sosiolog Aksel Tjora seg kritisk til såkalt “helserettet moralisme”, og han mener at vissheten om at aktiviteten går ned og vekta går opp i befolkningen, ikke er motivasjon nok til å få folk til å begynne å bevege seg – i kronikken er sykling i fokus, men dette kan gjelde alle former for aktivitet. De som er i målgruppen for slike kampanjer, kan i verste fall bare bli lei av alt maset.

Derimot foreslår Tjora at de som nesten sykler året rundt kan motiveres til å begynne å sykle ved hjelp av enkle tiltak som bedre tilrettelegging av sykkelveier, bedre brøyting og strøing om vinteren og sikrere lagring av sykler i det offentlige rom. Neste gruppe som kan nås, er finværssyklerne. Her kreves enda mer tilrettelegging, og eksempler som overbygde sykkelbroer og sykkelheiser nevnes. Poenget er at de ulike gruppene med syklister nås med ulike strategier. Målet er til slutt å skape et sosialt moment for sykling, ved at det er en selvfølgelighet å sykle fordi “alle andre” gjør det. Nederland og Danmark har for eksempel gradvis vokst frem som slike sykkel-land – syklende mennesker ses overalt og det er godt tilrettelagt fysisk for sykling.

Vi kan uten problemer se for oss, eventuelt drømme om, at dette kan overføres til alle former for fysisk aktivitet, samt til et sunt kosthold. Men er det virkelig mulig å skape en kultur der en sunn livsstil er en selvfølge? Der fysisk aktivitet er like naturlig som å sove og spise, ikke fordi samfunnet krever det, men fordi man har lyst? Spørsmålet blir mer og mer aktuelt etter hvert som forekomsten av inaktivitet og overvekt øker på verdensbasis, til tross for at kunnskapen om helserisikoen dette medfører, aldri har vært større. Det kan være at politikere og fagmiljøet begynner å ta inn over seg at moralsk pekefinger-metoden ikke nødvendigvis er den mest virkningsfulle. For eksempel har den nyeste Folkehelsemeldingen et mer positivt perspektiv enn den forrige fra 2003 – “slik skal samfunnet ta sitt ansvar og legge til rette for helsefremming”. Dette begrepet defineres av WHO som den prosess som setter folk bedre i stand til å få økt kontroll over og forbedre og bevare sin helse, og kan i følge Espnes og Smedslunds bok Helsepsykologi (2009) virke mer positivt og inspirerende enn mer negativt ladede begreper som forebygging, fravær av sykdom og behandling.

Vi kommer i alle fall til å fortsette å informere, irritere, motivere og inspirere, i håp om å kunne bidra til en bedre folkehelse. Litt for samfunnets skyld – men mest for den enkelte.

Maria Henningsen, CERG

The rough always follows the smooth

The health-related benefits of physical activity are well-known. For instance, we have previously posted the popoular “23 1/2 hour”-video on the blog, showing the association between being physical active and having a lower risk of depression, anxiety and several other psychological symptoms. But physical activity is not the only health behaviour that are linked to psychological issues.

A recently published study showed that the consumption of baked goods such as buns and cakes, and fast food such as pizza, hotdogs and hamburgers, were strongly associated with depression. The study was conducted in a sample of 8964 former university students in Spain, with no depression symptoms at baseline. They were then followed through an average period of 6 months, where 493 participants developed depression or started taking antidepressants. The analysis revealed a dose-response relationship, which means that the more food that was consumed, the higher the chance of being depressed.

Girl with two donutsThe characteristics of people with the highest consume of commercial baked goods and fast food were that they were more likely to be single, less active and also have bad dietary habits, such as consuming a smaller amount of vegetables, fruit, nuts, fish and olive oil. Cigarette smoking and working more than 45 hours per week were also typical in this group.

Why do fast food and cakes increase the chance of being depressed? The authors suggest that this actually may be explained biologically: Previous research has found depression to be associated with a low-grade inflammatory status, endothelial dysfunction, worse lipid profiles and impaired insulin and glucose homeostasis. All these symptoms are at the same time associated with a high consumption of transunsaturated fatty acids (TFA) – a main ingredience in fast food and commercial baked goods. Alternative explanations could be that a high consumption of unhealthy food in most cases leads to overweight and obesity – conditions that are well known to be related with psychological problems. Likewise, the typical high-consumer was single, inactive and worked a lot. These characterisics may lead to depression as well.

Maria Henningsen, CERG

Blodvolum – jo større, jo bedre?

Svært mange faktorer spiller inn for å oppnå god form. Noen kan vi gjøre noe med, mens andre skyldes gode egenskaper fra naturens side. Blodvolum er kanskje et fremmed begrep for den jevne mosjonist, men er interessant for forskere i forhold til om det kan si noe om respons på trening og risiko for fremtidig hjerte- og karsykdom. Et gjennomsnitts menneske har ca. 5 liter blod i hjerte- og karsystemet, mens svært godt trente mannlige utholdenhetsutøvere kan ha et blodvolum på opptil 9-10 liter. Størrelsen på blodvolumet ser ut til å være en viktig faktor for å være en suksessfull utholdenhetsutøver, samt for å beholde en god hjerte- og karfunksjon med økende alder.

Man kan måle totalt blodvolum ved å undersøke hvordan en gass eller et fargestoff fortynner seg i blodet over tid. En av de mest brukte metodene i dag er å måle mengden med karbonmonoksid gass i blodet før og etter at man har pustet inn en liten mengde av denne gassen. Dette er en metode som har vært i bruk i over 100 år, og er daglig i bruk ved blant annet K.G Jebsen – Senter for hjertetrening i Trondheim.

I dag er man usikker på om mennesker har en genetisk profil som gjør at man utvikler et stort blodvolum når man blir voksen, eller om man utvikler det som en følge av mange år med mye og hard trening. Vi vet imidlertid at idrettsutøvere har et høyere blodvolum enn mennesker som ikke trener. I en studie fra Sveits så man at ungdommer i vekst økte sitt blodvolum, men at denne økningen var lik mellom idrettsutøvere og ungdommer som ikke drev noen form for fysisk trening.

isb017

Når man sammenlignet en stor gruppe med ulike personer så man at personer som var utrent har det laveste blodvolumet, mens blodvolumet økte gradvis fra gruppe til gruppe av personer som drev med trening som en fritidsaktivitet, til regionale, nasjonale og internasjonale utholdenhetsutøvere. Eliteutøvere hadde det høyeste blodvolumet og hadde hele 30-40 % større blodvolum sammenlignet med utrente. Hvis man sammenligner idrettsutøvere fra ulike disipliner, ser man at utøvere som driver utholdenhetsidrett har et større blodvolum enn utøvere som driver med eksplosive idretter og idretter med kort konkurransetid.


I en studie av inaktive unge menn med unormalt god kondisjon fant man at den «ufortjent» gode kondisjonen var forbundet med et høyt blodvolum som igjen ga svært god hjertefunksjon under fysisk testing. De utrente mennenes hjertefunksjon og kondisjon var svært lik godt utholdenhetstrente menn i samme alder. Dette studiet antyder dermed at størrelsen på blodvolumet er arvelig, og at størrelsen har betydning for hjertefunksjon og kondisjon. I studier der man har økt blodvolumet hos utrente personer gjennom å tilføre saltvann, ser man at det øker hjertefunksjonen gjennom at hjertet pumper en større mengde blod ut av hjertet hvert hjerteslag og at dette også øker kondisjonen.

Blodvolum har vist seg å reduseres med økende alder, men denne reduksjonen kan man motvirke med fysisk trening. De positive effektene av å opprettholde et stort blodvolum er økt tilbakestrømning av blod til hjertet, økning i hjertet sitt slagvolum (utpumping av blod), redusert hjertefrekvens og bedre temperaturregulering. Størrelsen på blodvolumet ser som sagt ut til å være viktig for idrettsprestasjon i utholdenhetsidretter og for å opprettholde en god hjertefunksjon. Om noen år vet vi forhåpentligvis hvor stor del av blodvolumet som er arvelig betinget og hvor stor del som er påvirkbar av regelmessig trening.

Trine Karlsen, post doc ved CERG.

Hurra for 17.mai!

iStock_000009853761XSmall

Endelig – det er 17.mai! I dag skal vi bare kose oss, forhåpentligvis i strålende vær og solskinn over hele landet. Vi nordmenn vet å feire slike anledninger til gangs – omsetningen av pølser, is og brus slår alle rekorder, og ikke sjelden går vi stappmett til sengs om kvelden. Men så lenge man begrenser spisingen til et par slike dager i året, så er det lov å kose seg på 17. mai. Det er imidlertid verdt å huske at det finnes sunnere varianter av det moderne kostholdet på 17.mai – og at det er lov å gi litt ekstra gass i 17. mai-toget!

Gratulerer med dagen fra oss i Cardiac Exercise Research Group!