Dyremodeller brukes flittig i hjerteforskning for å gjøre ting man ikke har mulighet til på mennesker. Studier hvor man trenger hjerteceller er for eksempel vanskelig å gjøre fordi man behøver en vevsbit fra hjertet, noe som er problematisk å få fra mennesker.
Aorta-banding er en populær metode for å indusere hjertesvikt i rotter og mus. Dette gjøres ved at man binder en tynn tråd rundt aortaen, den store åren som leder blodet ut av hjertet, slik at diameteren blir mindre. Da må hjertet pumpe hardere for å få ut nok blod og hjertet vil vokse. Dette imiterer hvordan hjertet kan vokse som følge av for høyt blodtrykk. Modellen kan for eksempel bli brukt for å studere hvordan trening påvirker veksten til hjertet hos rotter med hjertesvikt.
LES OGSÅ: Lab animals – what can they tell us about human health?
Dette fikk vi, to staute karer fra CERG, demonstrert på kurset «Methods in Cardiac Research 2014» i regi av Norheart – Norwegian PhD School of Heart Researchved Oslo universitetssykehus. Som navnet tilsier er det et nasjonalt utdanningsnettverk hovedsakelig rettet mot doktorgradsstipendiater innen kardiovaskulær forskning i Norge, men også for andre som har forskningsinteresser innenfor dette fagfeltet.
Denne gangen var det Institutt for eksperimentell medisinsk forskning som var vertskap for rundt 20 studenter fra ulike universiteter. Kurset var organisert slik at forskjellige eksperter innen ulike metoder holdt korte foredrag og gjennomførte praktiske presentasjoner.
Vi ble blant annet vist hvordan man kan måle hjertefunksjonen i dyret mens det enda lever. Her brukes mange teknikker som i utgangspunktet ble utviklet for mennesker, slik som ultralyd av hjertet og MR. Her kan man for eksempel se hvor mye hjertet vokser etter en aorta-banding, og følge med på hvor lang tid det tar før dyret utvikler hjertesvikt. Kanskje det tar lengre tid i de dyrene som trener? Her kan man også isolere celler og gjøre «path-clamp» målinger for å se om treningen minker sannsynligheten for hjerteflimmer.
«Patch-clamp» er en teknikk som gjør det mulig å måle hvordan nervesignalet brer seg i hjertecellen og fører til kontraksjon. I tillegg kan man føre stoffer inn gjennom cellemembranen uten at cellen dør, og dermed studere hvordan forskjellige medisiner påvirker cellen.
Høydepunktet den første dagen var når vi fikk delta på operasjon av en gris. Vi fikk en innføring i hvordan de opererer og overvåker underveis, og det ble demonstrert hjertestans ved hjelp av et ni volts batteri og gjenoppliving med hjertestarter.
Alle disse metodene er viktige verktøy for forskere som ønsker å studere hjertefunksjon. Dyremodeller og hjertecelleforsøk kan virke langt fra virkeligheten, men for å avdekke de molekylære mekanismene bak sykdommer og behandlingsmetoder må man bruke de. Mekanismene man finner kan videre brukes for å forske på nye medisiner til behandling av alvorlige sykdommer.
Kurset tjente sitt formål i å gi oss en innføring i mange av de mest sentrale metodene innen hjerteforskning.
Fredrik Hjulstad Bækkerud & Henning Ofstad Ness, stipendiater ved CERG