Kajakk – den perfekte sommertrening!

Det er sommer, ferie og mange har reist bort fra helsestudioet og de vante joggeløypene. Det er tid for alternativ trening! For alle som har tilgang til sjø eller vann, er padling flott.  Under verandaer og i garasjer ligger massevis av kajakker og venter. For dem som ikke har sin egen bør det være lett å låne en. Det kan være bedre trening med en bred og stabil kajakk enn i en smal og ustabil fordi vingling og støttetak ødelegger rytmen og hindrer deg i å legge kraft i takene.

Ta på vest, skyggelue og solkrem. Våtdrakt blir fort for varmt for den som padler hardt. Den beste tiden for padleøkten er enten litt tidlig på morgenen – eller på kvelden. Da er ikke solgangsbrisen så intens og det er færre andre båter ute.

Finn en tur som for det meste går langs land, det er både tryggere og morsommere. Det er mer å se på og det er greit å kunne redde seg selv.  Korte krysninger er fint, gjerne rundt en øy eller holme. Som oftest kan man være uforstyrret noen få hundre meter unna de største ferdselsårene. Varigheten av en padleøkt behøver ikke å avskrekke; på de første turene kan tre kilometer være langt nok. På en god dag kan man klare 50 km.

Det er viktig å finne en god og oppreist sittestilling i kajakken. Sørg for å ha god støtte til føttene slik at knærne får en lett vinkel. Ikke ligg bakover på ryggstøtten, det hindrer bevegelse i overkroppen. Strekk åren så langt frem som du klarer, det er ok å dunke i dekket av og til. Beveg åren bakover og utover, det skal ligne mer på et svømmetak i brystsvømming enn på sykling med hendene. Avslutt åretaket når hånden er på siden av kroppen.

Riktig teknikk gir fantastisk trening av kjernemuskulatur og skuldre.  Det skal ikke mange økter til før man merker framgang. Og det gir et godt grunnlag for den som gleder seg til vinterens langrennsløping. De fleste som begynner med padling som trening vil merke at padlebevegelsen er tung og at det derfor er vanskelig å få opp takten. For oss som ikke padler mye er det vanskelig å holde pulsen høy over flere minutter. Dette henger sammen med at man bruker mindre muskelgrupper ved padling enn ved løping. Etter hvert vil man merke at man klarer å holde tempoet oppe over lengre tid og med høyere puls.

Lydene og stillheten. Lukten, lyset, sol og bølger. Alt blir veldig nært når man sitter i en kajakk. I feriesammenheng er det det som gjelder: gjøre noe annet enn det man gjør til daglig.

God tur!

Skrevet av Hans Henrik Dedichen, stipendiat ved CERG.

Lesetips til hengekøya

Endelig kom sommeren til Trøndelag også, og vi kan slenge oss i hengekøya med en god bok (etter ei god treningsøkt selvsagt). Forrige uke hadde jeg en gjestevisitt på bloggen til det medisinske fakultet her på NTNU med anbefalinger til sommerlektyre. En god ting kan imidlertid ikke gjentas for ofte – og jeg deler min siste store leseopplevelse villig vekk:

Fra http://www.chrismcdougall.com

Hvis du bare skal lese én bok denne sommeren, vil jeg sterkt anbefale løpeboka som etter hvert er blitt en klassiker: Born To Run (på norsk Født til å løpe). Forfatteren er den amerikanske journalisten Christopher McDougall, som gjerne vil løpe, men som hindres av at han stadig vekk blir skadet. I sin jakt etter løsningen på problemet, via utallige medisinske spesialister som alle konkluderer med at han må finne seg en annen treningsform, kommer han over historien om tarahumara-indianerne i Mexico. Denne bortgjemte og myteomspunne stammen løper lengre enn langt, kun iført tynne sandaler – og de blir aldri skadet. McDougall får også høre om en mystisk amerikaner som kaller seg Caballo Blanco, som har bosatt seg sammen med tarahumaraene for å knekke løpekoden. I boken får vi bli kjent med de mest fantastiske personligheter innenfor det spesielle ultraløpmiljøet – fra skravlebøtta Barefoot Ted til knøttlille, men lynraske Jenn «La Brujita» Shelton. Vi følger forberedelsene til Caballos livslange prosjekt – et ultraløp i Mexicos ville fjell som samler de mest utholdende ultraløperne fra hele verden, i konkurranse med tarahumaraene, som kjenner området ut og inn. Vil løpet la seg gjennomføre? Og har de moderne løperne med proft utstyr noe å stille opp med mot indianerne?

Forfatteren tar i bruk evolusjonsbiologien for å finne svar på hvorfor mennesket ble den dominerende arten på jorden, og hevder at det er fordi vi er født til å løpe. Samtidig settes de store produsentene av joggesko i et kritisk lys – siden 70-tallet har det skjedd en ekstrem utvikling i markedet med demping, antipronasjon og diverse andre finesser på skoene, men skadeomfanget blant løpere er likevel økende.  Mest av alt er imidlertid boka en hyllest til friheten og gleden løping representerer – og har gitt motivasjonen til å løpe et kraftig dytt for langt flere enn meg. Hvis du ikke trodde det var mulig å bli så fengslet av en bok om løping at du ikke klarer å legge den fra deg, er det stor fare for at Born to run vil snu opp ned på den oppfatningen.

En av våre forskere skrev om barfotløping i et blogginnlegg tidligere i vår, og hvorvidt det passer for alle. Les gjerne dette i samme slengen hvis boka gjør deg like inspirert som jeg ble – med impulskjøp av barfotsko som resultat (se bilde). Føtter som er vant til sko med mye demping, må nemlig gradvis tilvennes, da fotmuskulaturen ikke er sterk nok til å stabilisere foten uten sko. Prøv deg frem med 5-10 minutter i begynnelsen, og øk gradvis på. Jeg er spent på om mine nye barfotsko vil få meg til å fly som en tarahumara opp gjennom fjellsidene i sommer – eller om jeg fortsatt vil foretrekke mine fulldempede joggesko. Dette blir uansett en spennende sommerferie med en ny vri på løpingen!

Maria Henningsen, CERG 

Blir du sprek av å se fotball på TV?

Spørsmålet kan faktisk være mer betimelig enn du tror. Ikke bare fordi en engasjert tilskuer ikke sitter direkte stille i sofaen, men også fordi deler av det motoriske systemet (som styrer bevegelse) i hjernen vår aktiveres når vi ser andre bevege seg. Vi blir ikke spesielt slitne fysisk av å se Petter Northug gå femmila, men det er faktisk vist en liten, målbar økning i hjerte- og respirasjonsfrekvens når vi ser på en anstrengende aktivitet, som om vi skulle kjenne igjen bevegelsene i oss selv. Hos personer som ble bedt om å forestille seg at de løp, fant forskere en økning i hjerte- og respirasjonsfrekvens som var proporsjonal med løpsintensiteten de forestilte seg.

Det å danne seg indre bilder av aktiviteter er en kjent form for mental trening, som ikke bare gjelder for kompliserte ferdighetsidretter. En styrketreningsstudie fra 2010 viste at forsøkspersoner som så for seg en styrkeøvelse innimellom øktene med reell styrketrening faktisk økte styrken sin mer enn de som ikke trente mentalt mellom øktene. Også i læring av motoriske ferdigheter vet vi at både ren observasjon av en bevegelse, samt det å leve seg inn i bevegelsen og skape et mentalt indre bilde av den, spiller en viktig rolle for å kunne utføre den riktig og effektivt. Grunnlaget for alt dette finner vi i det såkalte speilnevronsystemet i premotorisk cortex (involvert i utførelse av bevegelse) i hjernen. Speilnevronene aktiveres når vi gjennomfører en bestemt bevegelse og når vi ser en annen person gjennomføre den samme eller en lik bevegelse. Nevronene har fått navnet sitt fordi de reagerer som om ett individ speiler et annet individs bevegelser.

Speilnevronene ble oppdaget på nittitallet av en gruppe italienske forskere som målte aktiviteten i premotorisk cortex hos aper, for å finne ut hvilke nevroner som var aktive da apene grep en peanøtt og førte den mot munnen. Forskerne kunne høre nerveaktiviteten gjennom en høyttaler. Myten skal ha det til at de oppdaget speilnevronene ved en tilfeldighet, fordi en forsker som selv tok seg en peanøtt, plutselig hørte nerveaktivitet fra apen over høyttaleren. Men apen satt jo bare stille og så på forskeren! Etter mange forskjellige forsøk (over flere år) ble forskerne overbeviste om at de samme nevronene fyrte hos apene da de selv gjorde en bevegelse, som når de så andre utføre den. Vi vet nå at mennesket har speilnevroner som er mer komplekse, fleksible og utviklet enn de som er funnet hos aper. Speilnevronsystemet vårt er spesialisert slik at vi kan lære oss å utføre og å forstå andres bevegelser.

I tillegg bruker vi systemet til å tolke den sosiale meningen og intensjonen bak handlinger, og det gjør oss i stand til å sette oss inn i andre individers emosjoner. Derfor kjenner vi nesten fysisk smerte når en fotballspiller får et spark i leggen så beinpipen stikker ut, og gråter når staute karer feller nederlagets bitre tårer etter en kamp. Speilnevronene våre fyrer imidlertid svakere når vi ser på, enn om vi hadde utført aktiviteten selv, og de fyrer sterkest hos aktive utøvere, svakere hos trenere/sportsjournalister og svakest hos ikke-kjennere. Hadde for eksempel Lionel Messi og jeg benket oss foran en fotballkamp på TV, ville hans speilnevronssystem vært mer aktivt enn mitt. Hadde vi imidlertid sett et skirenn, er det ikke utenkelig at mitt system hadde vært mer aktivt enn hans.

Du blir altså verken sprek eller sterk av bare å sitte på rumpa og se fotball på TV, men du kan bli litt flinkere i sporten, om du kombinerer TV-tittinga med hyppige turer ut på gressmatta i sommer!

Kari Jørgensen, post doc ved CERG.

Armstrong, doping og forskningsetiske dilemmaer

De færreste kan ha unngått å få med seg at Tour de France ruller og går for tiden. Verdens desidert mest kjente sykkelritt har dessverre blitt forbundet med mer enn sykkelglede etter de siste årenes dopingskandaler, men også forskningen innen sykkel har blitt «rammet» av doping.

 I 2005 publiserte den amerikanske forskeren Edward Coyle en forskningsartikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Applied Physiology som beskrev de fysiologiske endringene som skjedde hos én spesiell Tour de France-syklist fra 21-28 års alder i perioden 1992-1999. I løpet av denne perioden rakk denne syklisten å bli profesjonell syklist (1992), verdensmester (1993), og han vant sin første Tour de France sammenlagt (1999). De viktigste fysiologiske forbedringene han viste over denne 7-årsperioden var en forbedret mekanisk effektivitet og redusert kroppsvekt.

Denne syklisten var Lance Armstrong. Nylig innrømmet han omfattende bruk av prestasjonsfremmende midler i et TV-intervju med Oprah Winfrey. I dette intervjuet rapporterte han bruk av EPO, reinfusjon av røde blodlegemer, testosteron, kortison og veksthormon. Han fortalte at bruken av enkelte legemidler begynte allerede på midten av 1990-tallet og trolig fortsatte karrieren ut. På grunn av dette har Armstrong blitt fratatt samtlige syv Tour de France-titler. Det forskningsetiske spørsmålet som dukket opp i etterkant av doping-innrømmelsen var om forskningsartikkelen til Ed Coyle viser fysiologiske tilpasninger av årelang trening, eller om den viser resultatet av effektiv dopingbruk? Burde artikkelen trekkes tilbake av forfatteren eller tidsskriftet? Dette dilemmaet er av prinsipiell etisk interesse, og ble derfor grundig diskutert av redaktørene i mai-nummeret av tidsskriftet. Artikkelen ble ikke trukket tilbake.

En annen nylig artikkel, også publisert i Journal of Applied Physiology, involverer et annet forkningsetisk dilemma med link til sykkel og doping. Elitesyklister ble studert med tanke på sykkelprestasjon etter manipulasjon med fjerning og reinfusjon av blod, samt bruk av plasmavolum-utvidere. Det oppsiktsvekkende var at studien brukte konkurransesyklister som trolig var tilsluttet sine respektive sykkelforbund, og dermed bundet til World Anti-Doping Agency (WADA)’s antidoping-regelverk. I følge WADA’s forskrifter er både blodfjerning, reinfusjon og bruk av plasmavolum-utvidere forbudt. Derfor var utøvere som frivillig stilte opp til å delta i denne studien samtidig i konflikt med antidopingreglene, og kunne ha blitt felt for dopingbruk. WADA er i en skriftlig uttalelse krystallklare på at denne type forskning, som gjennomfører undersøkelser med toppidrettsutøvere, ikke skal utsette disse for forbudte stoffer og metoder uten at de blir trukket tilbake fra idrett i betydelig tid etterpå. Derfor bør studier som involverer toppidrettsutøvere vurderes grundig metodisk og etisk med tanke på disse forholdene. Dessuten, trenger vi eksakt kunnskap omkring effekten av ulovlig manipulasjon?

Ed Coyle’s Tour de France-utøver var altså et gjennomdopet forskningsobjekt. Han var ikke alene. I løpet av de siste 15 årene har mer enn 1/3 av alle topp-10 plasserte sammenlagt i Tour de France enten blitt tatt, eller blitt offisielt linket til dopingbruk. Det blir garantert flere.

Øivind Rognmo, dr.philos, K.G. Jebsen – Senter for Hjertetrening, NTNU

Aktiv ungdom=lykkelig voksen?

At trening er en solid opptur for humøret, er langt fra noe nytt. Alle som har kjent på hvor mye energi og overskudd man får etter en god treningsøkt kan skrive under på det. Men visste du at trening også gir bedre humør på lang sikt? I følge en artikkel på forskning.no viser en ny NTNU-studie at fysisk aktivitet i ungdomsårene faktisk påvirker humøret i positiv retning langt inn i voksenlivet.

Studien hadde et utvalg på ca 450 voksne som rapporterte om nåværende og tidligere nivå av fysisk aktivitet, samt hvordan de hadde det nå. Ikke uventet, og i tråd med tidligere forskning, viste resultatene at de som trente, scoret bedre på en rekke psykologiske parametre. Men i tillegg ble det påvist en signifikant sammenheng mellom det å være fysisk aktiv i alderen 16-18 år og jevnt over være i godt humør som voksne.

Forskerne lanserer flere forslag til hvorfor det kan være slik, for eksempel at når treningen skjer i alderen da hjernen utvikles, utløses kjemikalier i en prosess som gjentar seg igjen og igjen senere i livet. Som kjent er ikke lykke det enkleste å undersøke fordi et spørreskjema vanskelig klarer å fange opp den subjektive oppfattelsen av hvordan man har det. Å skulle angi hvor godt et utsagn som “Jeg føler meg generelt fornøyd med tilværelsen” passer for deg på en skala fra 1 til 10, er ikke så enkelt når du skal fylle ut et spørreskjema i full fart. Hva hvis du har en dårlig dag akkurat den dagen? Og er en sekser det samme for deg som for en annen testperson?

Uansett – vi vet at trening hjelper for humøret (og en rekke andre områder selvsagt), enten det er på kort eller lang sikt. Dessuten viser mange studier at det å være fysisk aktiv i ungdomstiden legger grunnlaget for gode treningsrutiner senere i livet. En finsk studie fra 2003 viste at deltakelse i sportslige aktiviteter minst en gang for jenter eller to ganger for gutter var assosiert med et høyt nivå av fysisk aktivitet senere i livet. Spesielt utholdenhetsidretter eller aktiviteter med høy intensitet viste seg å være gunstig med tanke på hvor aktiv man var senere i livet. 

Sommeren er en perfekt tid til å komme i gang med trening og legge grunnlag for gode vaner når man skal tilbake til hverdagen – vi ønsker derfor mosjonister i alle aldre en sprek sommer med masse gode opplevelser!

Maria Henningsen, CERG.

Kan trening fungere som medisin etter hjerteinfarkt?

Ved etablert hjertesykdom er det viktigere enn noen gang å være fysisk aktiv og trene regelmessig. Strukturert trening (hjerterehabilitering) etter et hjerteinfarkt er dokumentert å redusere dødelighet og reinnleggelser på sykehus sammenlignet med de som ikke har trent. Å være i god form, det vil si ha et høyt oksygenopptak, er direkte relatert til risiko for tidlig død, både hos friske og hjertepasienter. En økning i maksimalt oksygenopptak tilsvarende 1 MET (≈3,5 ml/kg/min) er forbundet med 12 % bedring i overlevelse, og for hjertepasienter er det også direkte vist at trening gir økt overlevelse. Det er derfor viktig og riktig å tilby effektiv trening når pasientene kommer til hjerterehabilitering.

Bildet er gjengitt med testpersonens samtykke- red.anm.

Ved St. Olavs Hospital i Trondheim har vi drevet med hjerterehabilitering i over 30 år. Som et integrert universitetssykehus drar vi fordeler av å ha nær kontakt med forskningsmiljøet ved NTNU, og treningstilbudet har derfor endret seg i takt med resultat fra nyere forskning. Det er tidligere vist at intervalltrening på høy intensitet er mer effektivt enn den tradisjonelle gruppetreningen med moderat intensitet, med tanke på å øke oksygenopptak i hjerterehabilitering. Som et resultat av denne og andre studier som har sammenlignet trening med ulik intensitet til hjertepasienter, ble gruppetreningen til de klinisk stabile pasientene lagt om til 4×4 intervalltrening.

I en nylig publisert studie har vi vist at intervalltrening i en klinisk sammenheng er både gjennomførbart og effektivt med tanke på å øke oksygenopptak. Vi ønsket primært å se om treningsmetoden var gjennomførbar i klinikken, hvor pasientene selv styrte intensiteten ved hjelp av pulsklokker. Vi inkluderte 90 pasienter som trente etter intervallprinsippet, enten på sykehus eller hjemme. Resultatene viste at frafallet var beskjedent og knyttet til ortopediske eller medisinske årsaker (83 av 90 fullførte 12 uker med intervalltrening 2 ganger i uka), alle pasientene trente på ønsket intensitet (gjennomsnittlig 90 % av maksimal hjertefrekvens) og oksygenopptaket økte med 10 % (tilsvarende 3,5 ml/kg/min) for hele gruppa sett under ett. Vi konkluderte med at intervalltrening er effektiv, vel tolerert og gjennomførbar i en klinisk sammenheng til stabile hjertepasienter. Hjemmetrening kan være et godt alternativ dersom man ikke ønsker eller har mulighet til å delta i et rehabiliteringsprogram på sykehus, men dette forutsetter oppfølging av kompetent helsepersonell og motivasjon for å trene.

Til tross for god dokumentasjon er trening fortsatt lite brukt som terapi ved hjertesykdom. Det er flere årsaker til det, men tilgjengelighet til rehabilitering, høy alder, komorbiditet (flere sykdommer) og manglende henvisning fra lege er noen av hovedårsakene. Vi har per i dag ikke noe nasjonalt register over deltakelse i hjerterehabilitering i Norge, men studier fra andre land tilsier at kun 30 % av hjertepasientene som kunne deltatt, faktisk deltar i et strukturert rehabiliteringsprogram etter sykdomsdebut. Med tanke på de gunstige effektene trening har, både for pasienten selv og i et samfunnsøkonomisk perspektiv, er det et paradoks at vi ikke benytter trening i større grad som medisin. Etter innføring av Samhandlingsreformen skal rehabilitering flyttes ut i kommunene, slik at tilbudet kommer nærmere pasientene. Foreløpig er verken logistikk, ressurser eller kompetanse på plass til å ta over spesialiserte oppgaver, og vi har derfor valgt å videreføre vårt tilbud til hjertepasientene i en tidlig fase. Behovet for videre oppfølging i etterkant er imidlertid stort og arbeidet med kompetanseformidling vil derfor prioriteres i de kommende år.

Inger Lise Aamot, stipendiat ved CERG.

CERG i St.Olavs loppet – slik gikk det til slutt

Etter 4 fantastiske dager i St.Olavsloppet – 33 mil med løping fra Östersund til Trondheim kan CERG ta en velfortjent hviledag og oppsummere årets lopp. For andre gang har vi gjennomført loppet, denne gangen med en forbedring på ca. 1:30 timer fra i 2012, og en 31. plass i vår klasse. Vi ble det nest beste laget som ikke var et idrettslag, kun slått av Trondheim brannkorps IL med ca. 30 minutter. På løpermiddagen etter loppet ble det konkludert med «ja-ja, det er jo ikke så rart de slår oss, de er jo pålagt å trene i arbeidstiden» – en unnskyldning som ikke helt holder stikk siden vi strengt tatt er programforpliktet til å trene både i og utenfor arbeidstiden selv 🙂

Å løpe langt, så hardt man kan, er i og for seg en fysisk vond opplevelse, å gjøre det under St. Olavsloppet er en fantastisk, om enn like fysisk vond opplevelse. Opplevelsen med å løpe på et lag er utrolig, og å gjøre det sammen med sine gode kolleger er kjempeartig. Det gir et fellesskap og gir oss en mulighet til å trene sammen mot et mål, samarbeide, heie på og backe opp hverandre. Noen får kjenne på følelsen av å lykkes på sine etapper, andre av å ikke lykkes like bra, men sammen er vi gode og vi må være mange for å fylle opp med løpere og støtteapparat på 52 etapper.

Uansett fysisk form og kilometertid har vi alle muligheten til å forbedre oss fra år til år, slik at vi i bunn og grunn kan konkurrere med oss selv. Noen konkurrerer mot (og slår) 10- åringer som løper med hjelm på oppløpet, noen slår tante Haldis, naboen eller mannen med ljåen (som kjent går han på 5 km/t), mens andre biter seg fast i ryggen på tilfeldige løpere som er i løypa samtidig. Noen blir fraløpt av 12-åringer, 70-åringer, noen av familien Røsbjørgen, og noen av lag som løper med paraply og kjole. Noen er fornøyd med å komme på TV eller se en kjendis, noen starter ut litt vel optimistisk på etappene sine, andre er fornøyd med å løpe så hardt at de kaster opp, og noen møter litt for sent opp til veksling slik at den som har gitt alt på sin etappe må løpe videre (alltid like artig..) Før start og på veksling kjenner man den herlige nervøsiteten og forventningen som ligger i luften og etter veksling den gode følelsen av å ha gitt alt.

Vekslinga tar litt lenger tid..

..når man både skal showe..

.. og skifte kjole..

..samt parykk!

Et av CERG sine favorittlag i loppet er det svenske laget «Kung Sture». De stiller i safariantrekk og løper med septer, parykk og kjole, bilderammer, paraply og diverse andre effekter som det veksles med. CERG løper alt vi er god for hver etappe, men ble i fjor slått av «Kung Sture» med ca. 5 minutter. I år løp vi 35 minutter raskere med 29 damer og menn på laget. «Kung Sture» løp hele loppet med 6 menn, og bruker mange minutter på show i løypa og ved veksling på hver etappe. De er med andre ord utrolig godt trent – og «hur kul som helst». Vår kjære sjef Ulrik Wisløff fikk oppleve dette i praksis på en av sine etapper. Etter å ha løpt noen kilometer i sterk motvind tok han igjen «Kung Sture», som løp med lette steg med en liten paraply i hånden. Da Ulrik la seg ut for å passere, slo «Kung Sture» like godt opp paraplyen over Ulrik, og løp sammen med han i et par km mens de småsnakket litt (kanskje mest fra «Kung Sture» sin side?) Prøv det selv, så skal du se hvor mye pulsen går opp. Men andre ord – dette laget hadde kommet til å gruse oss, med 6 mann på laget, hvis de hadde hatt lyst. CERG er stum av beundring og setter stor pris på Kung Sture Show i loppet. Vi har derfor to ønsker for neste års lopp: Får vi lov til å VO_2max teste dere, og skal vi dra på løpsfest sammen i 2014?

Har du ikke vært med og løpt loppet før, vil du bli overrasket over hvor artig og trivelig det er å være deltaker og hvor stor stemningen er langs løypa. Det er fantastisk å løpe, men også det å følge loppet i bil og på sykkel er en opplevelse. Få med deg jobben, kompiser, familien og still lag til neste år. Å ha deltakelse som mål er en utrolig treningsmotivasjon og alt i alt er det folkehelse i praksis. Målet til loppet er at det skal være et breddearrangement, der alle skal kunne delta. Starten går i 5 puljer, slik at de som har estimert den lengste løpstiden starter først – ergo er det ingen som blir forlatt i løypa, men kommer i mål hver dag samtidig som de beste lagene.

Deler av CERG-laget

Ankerkvinne Toril SÅ glad for å være ferdig!

De siste meterne som samlet lag.

CERG ble i år utfordret av Institutt for Samfunnsmedisin. Instituttleder Jon Magnussen gikk offensivt ut på Twitter i vinter med klar melding om at de skulle knuse CERG. Det gikk kanskje ikke helt etter planen, ISM? Men CERG fikk i hvert fall ekstra treningsmotivasjon – så takk for det 🙂 Vi gratulerer ISM med vel gjennomført lopp, og regner med ISM har som mål å bli topp 100 til neste år. Vi oppfordrer samtidig alle instituttene og større forskningsgrupper ved Medisinsk Fakultet på NTNU til å stille lag til neste år. Neste års St. Olavslopp går fra Trondheim til Östersund 25-28 juni 2014 – Velkommen til å bli med på løpsfest og se om dere kan slå CERG og «Kung Sture», enten med å løpe fort eller kjøre det beste showet samtidig som dere løper fort. Takk til alle CERG-løperne, laglederne og støtteapparatet for glimrende innsats i 2013 – lykken er å løpe St. Olavsloppet!

På vegne av CERG –  Trine Karlsen, Trude Carlsen og Ragnhild Røsbjørgen.